Smeden på Nes

Tekst og bilder : Svein Ivar Ask – Kragerø Fotoklubb

En fin kveld i slutten av mai har Kragerø Fotoklubb fått  en avtale med  Kjellman Chapin Smeder som drives av Monica og Benjamin Kjellman-Chapin på historiske Næs Verk i Agder.

– Vi er på jakt etter tøffe bilder av varme, gnister og rødglødende jern.

En blid smed møter oss i døra og ønsker velkommen inn. Benjamin Kjellman-Chapin. Han møter oss i tradisjonelt smedantrekk (vil jeg tro). En slags vest med gullknapper. Nåja, gull er det vel ikke, men blanke er de. Benjamin og hans fru Monica åpnet smia i 2017,  og har siden bygget Kjellman-Chapin opp som et merkevare for kvalitet og design.  Begge har svennebrev som smeder, og kommer fra svært ulike bakgrunner.

Monica er norsk, har en doktorgrad i kunsthistorie fra Boston University og har hatt et professorat i USA. Hun begynte å smi på heltid i 2017 og fikk svennebrev i smedfaget i 2021.  Hun er kjent for å bruke «leftovers» – gamle filer, ljåblad, sparkmeier og annet skrapjern – som hun smir om til vakre og funksjonelle gjenstander, har vi fått vite. Da vi var der var Monica dessverre sykmeldt, men vi fikk en fin kveld med Benjamin, hvor han utførte sitt håndverk mens vi fikk gå fritt rundt å ta bilder.

 Benjamin har en Bachelor i skulptur fra Atlanta College of Art. Han har jobbet som smed i USA, blant annet hos Weimann Metalcraft i Oklahoma, og har undervist i smedfaget på Hjerleid Håndverkskole. Etter fem år på Håndverkskolen flyttet han til Nes Verk og tok sitt svennebrev.   Han ble ferdig med Masterstudiet i Applied Arts and Design in Metal Art fra Göteborgs universitet i våren 2025.

 I smia lager de to alt fra smijernsbeslag, rekkverk og porter,  til kunstobjekter og spesialbestillinger. Arbeidene deres har vært vist på både nasjonale og internasjonale utstillinger.

Vi har hørt at Monica noen ganger finner inspirasjon i rare metallbiter hun snubler over – som om jernet selv forteller henne hva det vil bli til.                                                                                       Benjamin har en forkjærlighet for store, dramatiske smiprosjekter – men er også kjent for å kunne lage små, delikate detaljer som krever kirurgisk presisjon.                                                               

Nå er paret midt i en spennende periode hvor de kombinerer tradisjonelt metallhåndverk med moderne design. Veldig gamle teknikker kan tilpasses moderne design samtidig som man tar hensyn til ressursbruk og miljø.

I smia lukter det  kull og varmt jern. Lyden av hammeren mot ambolten. Gnister danser som små ildfluer. Varmen fra essa.  Vi får lov til å vandre fritt rundt, med beskjed om å passe oss og kameraene for varmen. For det er varmt her. Jernet må ha rundt 900–1200 °C for å bli smibart, og i smia lukter det  kull og varmt jern.

Spennende lys, med glør og gnister. Bare naturlige lyseffekter. Følelsen av veldig ordentlig håndverk.  Vi følger prosessen fra et stykke jern til en organisk form. Akkurat nå jobber han med et skulpturelt arbeide hvor det inngår en tunge og noen ører – som blir modelert, skulpturert, banket frem fra den lille metallbiten. Dette er en del av Benjamins mastergrad eksamensprosjekt. Han har tidligere lagd en del skulpturer som tok utgangspunkt i uttrykk som bruker kroppsdeler, sånn som «put your nose to the grindstone» og «you make my heart sing». I henhold til tunger og ører er det snakk om «the walls have ears» og «on the tip of my tongue”. Kanskje ikke akkurat det vi ser for oss når vi ser en liten bit av metall. Noen av disse skulpturer står nå på Næs, hvor du kan se dem hvis du skulle komme forbi en dag. Enkelte skal også på en utstilling i høst så de kan sees der også.