
Portrettintervju av Alina Pettersen fra Haugaland Fotoklubb

Alina Pettersen er 42 år, eier både russisk og norsk pass, og er født i Tyskland. Gjennom oppveksten flyttet hun mye rundt på grunn av sin fars militære karriere. Fem år i Tadsjikistan har gitt henne mange varme og eksotiske minner. I dag bor hun i Haugesund med sin blide og trivelige mann, Stig, ungdommene, Johan og Aleksander, og kjæledyra, Boris og Flax.
Hun begynte som hobbyfotograf, men driver i dag fotostudio og jobber med både privat- og bedriftskunder. Alina er medlem av Haugaland fotoklubb og fikk nettopp sin andre sølvmedalje i landskonkurransen. På mange måter er hun en inspirator for mange med sin kreativitet, sitt mot og, ikke minst, gode humør.

Hvor lenge har du fotografert?
– Jeg har fotografert i mange år, men startet bedriften først i 2017. De første oppdragene hadde jeg hjemme i kjellerstue. Siden den gang har jeg leid 2 forskjellige lokasjoner. Nå er jeg veldig fornøyd med studio mitt, som er stort, luftig, sentralt, uten trapper, med lett adkomst og gode parkeringsmuligheter.
Alina forteller videre at det er vanskelig å tegne en linje mellom fotografering som hobby, livsstil eller levebrød, men for henne er det nok mest en livsstil. Hun satser på at det blir levebrødet hennes i årene som kommer. Det året jeg begynte å satse på fotografi som eneste jobb, kom korona og påvirket de 2 første årene kraftig. Det kan bare gå oppover nå, sier hun optimistisk.

– Jeg kan ikke dra på tur, selv til Hardangervidda med relativt tung sekk, uten å ta med et digert kamera, gjerne med et ekstra objektiv og fotostativ. Men, etter at jeg startet som fotograf på fulltid, tar jeg ikke kamera med meg i bursdagsselskaper lenger. Da vil jeg bare nyte øyeblikkene. Jeg liker å dele det jeg holder på med av prosjekter både hjemme og på jobb. Derfor har jeg flere Instagram kontoer, slik at privatlivet blir separert fra fotovirksomheten i studio- og bryllupsfotografering.

Alina forteller ivrig at hun driver mye med egne prosjekter og utvikler ideer som hun bruker på kunder eller innleide modeller. Hun bruker mye Photoshop, noe som gir henne mange muligheter for å utrykke seg kreativt.
Hvorfor begynte du med fotografering?
– Jeg fikk mitt første digitalt kamera av min mann og ble betatt med en gang. Jeg trengte ikke lenger å begrense meg til antall bilder, som med analoge apparater, men kunne utforske mulighetene kamera ga meg. Jeg har alltid laget fotoalbumer. Dette lærte meg også hvor mange og hvilke typer bilder jeg trenger for å fortelle en historie på en spennende måte. Å samle minner i en bok er en spennende prosess som gir meg mye glede.

– Jeg liker også spennende lys og bruker mye lys og blitser. Når jeg tar portretter, leter jeg først og fremst etter et ansiktsuttrykk som snakker til meg. Å få fram portrettet fra innsiden av modellen min er noe jeg prøver å få til.
Bruker du noe spesielt utstyr, teknikker i etterbehandlingen eller foretar du noen spesielle forberedelser?
– Forberedelse er den viktigste delen. Da må jeg «forberede hjertet mitt», som forfatteren Antoine de Saint-Exupéry skrev i boken sin «Lille Prins». For min del betyr det at jeg ikke kan gjøre noe annet kort tid før fotoseansen. Da må jeg tenke igjennom og planlegge hvilke bilder jeg skal ta, vinkler, antall klesskift og gjerne skissere noe på papir. Når det gjelder utstyr, så bruker jeg Canon R5 og har 7 forskjellige objektiver til det. Jeg har også en god del forskjellige lyskilder, fargefiltre og prismer. Det er knallgøy! Jeg etterbehandle alle mine bilder, først i Lightroom og noen blir viderebehandlet i Photoshop.

Alina elsker mennesker! Hun opplever menneskearten som en intens og spennende art. Hun forteller at hun kan studere og fundere over ulike individer i det uendelige. Valgene vi tar og ting vi tør eller ikke, er uendelige inspirasjonskilder for henne. Følelser og ansiktsuttrykk er det vakreste hun vet. Til og med de negative følelser er noe hun finner interessant å observere. Særlig så elsker hun spesielle, rare, annerledes mennesker og deres historier. De gir så mye å tenke på, sier hun. Hun er også veldig glad i naturen, men fotograferer sjelden naturbilder uten å inkludere mennesker.
Hva vil du si er ditt uttrykk?
– Jeg er glad i farger, sterke og kraftige farger, og ønske også å få fram en følelse i bildene mine. Enten følelsen i ansiktet til den jeg fotograferer eller en generell følelse i bilde, eller det spesielle lyset i bildet, fargetoner eller proporsjoner.

Hva er det som inspirerer deg?
– Alt! Kanskje litt overfladisk sagt, men jeg mener det. Kjærlighet er den mest inspirerende tilstanden på kloden! Alle typer kjærlighet! Også vakre ting kan resultere i ulike fotoprosjekt, som for eksempel gammel tapet eller en rustbelagt lykt. Pene klær og stoffer eller et ansikt i en folkemengde, inspirere meg også. Flere ganger har jeg gått bort til ukjente mennesker og bedt dem om å stå modell for meg. Som regel får jeg et ja.
Alina liker også å dra på fototurer med andre fotografer, men det blir sjeldent noe blinkskudd fra disse turer. Å jobbe som fotograf kan være et ensomt yrke, så utflukter er sosiale, gøyale, kjekke og inspirerende opplevelser. Men, forteller hun, skal hun skape noe ekte, må hun kjøre showet alene.
Den aktive fotodama bruker sosiale medier aktivt for å vise fram arbeidet sitt. Instagram, Facebook og nettsidene blir oppdatert fortløpende, og hun sender bilder til fotokonkurranser.
Hun er medlem i NFF (Norges Fotografforbund for profesjonelle Fotografer) og NSFF (Norsk Selskap for Fotografi) og deltar i fotokonkurranser i begge. Sølvmedaljer i begge forbund er foreløpig hennes høyeste resultat.
Har du noen forbilder, eller er det noen fotografer du gjerne vil nevne?
– Oh, det var et vanskelig spørsmål når en ser på havet av talentfulle kunstnere der ute, men for å nevne noen:
-
- David LaChapelle – med sin eksplosjon av farger og kreativitet
- Brooke Shaden – tekstene hennes fletter seg sammen med bildene og blir til en vakker historie
- Kemran Shiraliev (var på workshop) – lysmesteren av nåtidens verden.
- Gemmy Woud-Binnendijk (var på workshop) – eventyrer og skaperen
- Kirsty Mitchell (eier bok) – med hennes eventyrlige fantasifulle kreasjoner.
– Jeg kjøper også gjerne bøker av Annie Leibovitz, Steve McCurry og Morten Krogvold og har flere boksamlinger av store og viktige fotografer. Jeg har også vært på utallige fotoworkshop. Den siste store var Lindsay Adler. Jeg synes det er veldig givende å hilse på mine «idoler». Jeg elsker å se noe nytt som får meg til å tenke «WOW! Skulle ønske det var jeg som kom på dette bilde!».
Hvilken fotograf ville du hatt med på en fototur? Hvorfor? Hvor skulle turen gått?
– Jeg ville invitere min far. Han er ikke profesjonell fotograf og har aldri jobbet med det heller. Pappa tok de første bildene av meg og familien. Jeg husker bruddstykker av «mørkerommet» hjemme på badet, det magiske rød lyset og bildene som hang til tørk på glassdøra til barnerommet. Vi to har aldri vært på fototur i lag, så det står på ønskelisten min. Kanskje vi kunne ha dratt til Kamtchatka. Det er få plasser i verden som er mer spennende, så det hadde blitt litt av en tur!
Den målrettede og aktive fotografen pleier alltid å sette seg flere mål for året som kommer. Hun forteller at det beste hun vet, er å stryke gjennomførte gjøremål i planleggingsboka. Årets workshop er ennå ikke bestilt, men den kommer, forteller hun ivrig. På slutten av 2022 begynte hun med video og har som mål å erobre videoverdenen i 2023.
Videre avslører hun at hun jobber med et spennende fotoprosjekt som heter Kongens tale. Prosjektet tar for seg min visuell versjon av den kjente talen til Kong Harald på hagefesten i Slottsparken den 1. september i 2016.
