Lasskjørerne på Røros

Tekst og bilder: Inger Å. Hovengen

På tur til Røros

Røros, slik vi kjenner den i dag, er en sjarmerende gammel stad med gammel trehusbebyggelse, kobberverksmuseum, småsetran i utkanten. Alt velstelt og godt ivaretatt. Røros er på UNECOS verdensarvliste. Men, bak alt dette vakre vi ser ligger slit, armod og fattigdom. Ettersom kobberverksindustrien utvikla seg på 1800-tallet, økte behovet for tilførsel av varer. Det er dårlig jordsmonn og korte sommere på Røros, så det var vanskelig å dyrke nok mat. Så korn, mel, sukker og tørrvarer, som flatbrød, var nødvendige importvarer. Bl annet lass med kvernsteiner fra Selbu, «Selbusteinen», var viktig å få opp til Røros. Klippfisk, tørrfisk og sild måtte de også få tak i. Og, ikke minst, måtte de ha salt til konservering. Likeså fôr og korn til dyra. Og, brensel, og skogen hogdes raskt ned for det trengtes mye trevirke til å fyre i smelteovnene, og behovet for tilførsel av ved økte raskt. Også behovet for kull til smelteovnene i kobberverket var det stort behov for, samt jernvarer og verktøy. Alt trengtes av hakker, spader, meisler, hestesko og annet smedarbeid. Lasskjøring var mer enn bare transport – det var en livsstil og en tradisjon som holdt Rørossamfunnet i gang i over 170 år.

Lasskjørernes rolle
Uten lasskjørerne ville ikke Rørossamfunnet kunnet eksistert slik det gjorde. Vinteren var lasskjørernes arbeidstid. Med hest og slede kjørte de lass på lass til Røros med varer som Rørossamfunnet trengte. På returen frakta de ofte kobber, malm og trekull til andre deler av landet. Å være lasskjører var både hardt og til dels farlig arbeid – lange reiser, kulde, snøstormer, krevende fjelloverganger, m.m.  Men et sterkt fellesskap var det lasskjørerne seg i mellom. De fleste lasskjørere var småbrukere som dreiv som lasskjørere i vintermånedene når det var stillstand i gårdsarbeidet. Lasskjørerruter ble faste ruter/ferdaverger helt fra Falun i Sverige, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Trøndelag. På sine lange lasskjørerturer fikk lasskjørerne overnatting på ferdagårder og fjellstuer. Hestene fikk hvile og mat. Lasskjørerne fikk sove på høyloft eller i enkle rom. Men det ble mange netter ute under åpen himmel – da var det å lage stokkeld (ett stort bål laget av stokker), legge seg på granbar for å isolere seg mot kulda. Her låg de i en halvsirkel rundt stokkelden med teppe eller skinnfellen over seg.

Var det kvinnelige lasskjørere?
Kvinner som kom fra gardsbruk der familien drev med transport av varer kunne være med på lasskjøring, men det var nok svært få kvinnelige lasskjørere som drev lasskjøring sjøl. I dag derimot, er det gledelig å oppleve at flere av lasskjørerne er yngre jenter/damer. Norges yngste 1.kusk i dag er Johanne, ei 16 år gammel jente fra Gudbrandsdalen.

Hestemøkk
Hestemøkka var en verdifull ressurs for lasskjørerne. Den kunne brukes som betaling eller byttevare. Hestemøkka fra lasskjørerne kunne brukes som god gjødsel på skrinn jord. Noen plasser kunne lasskjørerne få både stallplass og høy til hesten i bytte mot at bonden fikk hestemøkka. Hestemøkka vart også tørka og brukt som brensel.

Skåkbjeller,  røde toppluer og vadmel
Det var trafikkregler blant lasskjørere for 170 år siden. De holdt til høyre, hadde skåkbjelle på venstre drag. Da kunne møtende lasskjørere høre hverandre på god avstand og unngå ubehagelige situasjoner. Røde toppluer ble et stolthetstegn for lasskjørerne. I tillegg var ei rød lue lett å få øye på i vinterlandskapet. De fleste av dagens lasskjørere har også røde luer. Det var kaldt – så vadmel, ull og pels for de som hadde råd, var helt nødvendig. Så også for dagens lasskjørere – de kler seg som de gjorde på 1800-tallet, men under ytterkledningen har de 3-4 lag med ull.

Føråkar
Dagens lasskjørere har ikke samme mulighet som på 1800-tallet til å følge faste kjøreleder. Dalarne-Femund lasskjørerlag har med seg Føråkar. Han går foran for å gjøre det enklere for lederhesten ute i terrenget eller på islagte vann å gå riktig . På islagte vann er det viktig å ligge godt foran med tanke på overvann eller råk i isen. 

Dagens lasskjørertradisjon
Etter hvert som moderne transportmidler som tog og lastebiler kom på 1900-tallet, gikk leveransene raskere. Hest og slede ble gammeldags, og lasskjørernes tradisjon døde ut. Men arbeidshesten levde videre i mange år. I 1981 startet Foreningen Forbonden Kløvsjø fra Sverige opp igjen lasskjørertradisjonen. De gamle ferdselsrutene brukes så langt det er mulig. De kjørelagene som kjører lengst, kjører 300 km, og med en snittfart på 5 km/t blir det lange dager. Det tar 10 dager å komme til Røros.  Lasskjørerne legger hele sin stolthet i å gjøre reisa så identisk som mulig. Det seg være bekledning og ikke minst at de også i dag frakter med seg samme type varer som de gjorde på 1800-tallet. Turen og lassene kjøres av arbeidshester som lever gode liv som arbeidshester hele året.

Rørosmartnan var opprinnelig hestemartna på 1800-tallet
Bønder fra Trøndelag, Østerdalen, Gudbrandsdalen, Jämtland og Dalarna kom til Røros for å selge arbeidshester til lasskjørere og kobberverket. Kobberverket trengte sterke trekkhester for å frakte malm og varer mellom gruvene, smeltehyttene og lagerplassene. Lasskjørerne var avhengige av friske, utholdende hester for de lange vinterrutene.
Det kunne kom opp mot 5000 hester til martnan på denne tida. Hester byttet eiere på markedsplassen eller på de lokale skjenkestuene, ofte etter tøffe forhandlinger.

Rørosmartnan i dag
Den tredje tirsdagen i februar hvert år er reisa over – da kjører 80-90 hester med slede, kusker og lass inn på Malmplassen på  Røros til enorm jubel og folkefest. Og folkefesten fortsetter uka til endes – da åpner de fleste kjørelagene sin «egen» bakgård i Røros og det blir dager med handel, auksjoner, «lått og leven», kaffe rundt bålet, hesteprat, kølbullar og fleskpainnkak stekt over åpen varme…. en fantastisk opplevelse som må oppleves.