Portrettintervju av Ida Kristin Vollum

Ida Kristin Vollum, fra Haugaland fotoklubb, er utdannet sosionom og gift med Tove Virata Bråthen. Hun er 52 år og oppvokst i Eggkleiva i Skaun kommune sør for Trondheim. Da hun fikk jobb som flyktningkonsulent i Karmøy kommune i 1998, flyttet hun dit. Etter noen år startet helseproblemene som gjorde at hun fikk omskolering. Hun gikk et halvt år på studiet «Bilder Nordic» i Oslo høsten 2007 og fortsatte på kreativ fotoworkshop i tre måneder hos fotograf Robert Sannes. Hun ønsket å jobbe som fotograf i eget firma, og driver og eier  i dag  firmaet Vestfoto i lag med kona Tove. Hun har vært med på å lage flere lokale fotobøker og ulike fotoprodukter, holdt ulike fotokurs og hatt flere ulike fotoutstillinger og utsmykkinger for større bedrifter.

I kolleksjonen under, «Firefighters», en kontrollert nedbrenning av et gammelt hus, fikk hun være med som fotograf. Bildet fikk bronse våren 2022 i NSFF.

Hvor lenge har du fotografert?

– Det var våren 2004 jeg så smått begynte å fotografere, og allerede i 2006 ga Tove og jeg ut vår første lokale fotobok om Haugalandet.

Er fotografi for deg en hobby, en livsstil, et levebrød?

– Fotograferingen startet som terapi, jeg kom meg ut i naturen og fikk fokuset fra smerter over til noe kreativt jeg kunne skape med kamera. Fotografering er mest lidenskap, men innimellom også et levebrød. Og fremdeles bruker jeg  fotograferingen som terapi.

Ida Kristin betrakter seg selv som en landskapsfotograf da hun har tilbrakt utrolig mange timer med kamera ved kysten og innover i fjordene. Hun er spesielt opptatt av å fange stemninger der lyset er det viktigste. De senere årene har hun blitt mer og mer facinert av naturen, spesielt skogen og dyrelivet. Det er i naturen hun henter inspirasjon og får de beste opplevelsene med fotograferingen. Å fotografere ute om natta syns hun også er spennende.

– Allerede høsten 2007, da jeg gikk på Bilder Nordic oppdaget jeg ICM (Intentional Camera Movements) Det å bevege kamera under eksponeringen er en spennende uttrykksform som jeg har gjort mye av. Jeg har allerede hatt en fotoutstilling med denne type fototeknikk og med god respons. Det jeg liker med denne type fotografering er nok det maleriske uttrykket det gir. Det føles som om fotoapparatet er en pensel og at min kreativitet får utfolde seg veldig lekent og fritt. Siste ICM- bilde er nok ennå ikke tatt.

Det var dette året hun skjønte at hun likte å utfolde seg kreativt innen fotografering. Ha et budskap eller vise stemninger i bildene. Hun oppdaget også at hun likte best å fotografere i naturlig lys, for å ta portrett- eller landskapsbilder.

Disse bildene av min farmor i løpet av hennes siste år fikk hederlig omtale vår 2020 i NSFF, «The last phase of life”.

– Fra våren 2017 begynte jeg å delta i konkurranser i regi av NSFF og fikk veldig sansen for de kreative temaene. Det var derfor stor stas å vinne Jan Baashus-Jessens plakett høsten 2020 for beste kreative bilde med tittelen «Eating my own shit». Dette bildet er en kompositt som betyr at det er satt sammen av to eller flere bilder i photoshop.  Jeg liker å jobbe med kompositter da jeg syns bildene får en ekstra dimensjon. Ellers kan jeg nevne at jeg også har sansen for kolleksjoner der en kan levere tre til fem bilder for å få fram historien bedre.

Hva vil du si er ditt uttrykk?

– Allerede i 2004, da jeg så smått begynte å fotografere, var jeg nok opptatt av perspektivet på bildene mine. Det ble mye kryping for å få lave perspektiver. Men også lyset spilte en stor rolle. Disse to fotoprinsippene har jeg fremdeles som følgesvenner i fotograferingen. Det har blitt mange år med fotografering til bøker som for å dokumentere steder, severdigheter og opplevelser. For at bildene skal bli spennende og kreative er det ekstra viktig å tenke nettopp fotoprinsipper og lys.

Det siste året har jeg vært mer opptatt av å fange stemninger og historier i bildene. Få fram følelser hos betrakteren. Noen ganger kan jeg bruke mye tid på forberedelser for å sikre meg de gode bildene, mens andre ganger overlater jeg litt mer til tilfeldighetene, samt det å være mer til stede i nuet. Spesielt når jeg er i naturen er det ekstra viktig å være lydhør med alle sansene og stoppe litt opp. Vente litt med å fotografere og heller observere. Det har ofte vært lønnsomt. Når jeg jobber med å sette sammen flere bilder i Photoshop har jeg som regel en idé på forhånd. Og da gir jeg meg ikke før jeg får det til. Andre ganger blir bildene skapt ved en tilfeldighet og faller på plass mens jeg jobber fram endelig resultat. Det syns jeg er ekstra gøy.

Når du fotograferer, er det helst i selskap med andre fotovenner eller går du alene?

– Jeg syns det er kjekt å kunne fotografere sammen med venner. Dra på fotoekspedisjon og oppdage nye steder gjennom kamera sammen med noen. Gleden med å fotografere sammen blir både sosialt og gøy. Men jeg foretrekker å være alene hvis jeg jobber med et prosjekt eller vil utfolde meg mer kreativt. Jeg trenger ro og være i øyeblikket sammen med naturen alene, da fungerer kreativiteten best.

Viser du frem bildene dine til andre? Hvordan?

– Jeg deler noen av bildene mine på Instagram eller Facebook. Noen har kanskje sett navnet mitt i værkonkurransen på TV2 en del ganger. Der har jeg vært ukesvinner mange ganger og mottatt en del premier, blant annet ble det en reise til India i 2019. Ellers har jeg utstillinger og bruker bildene i bøker og andre prosjekter i Vestfoto.

Har du noen forbilder, eller er det noen fotograf(er) du gjerne vil nevne?

– Fotokunstneren Lene Marie Fossen med sine selvportretter traff meg rett i hjertet da dokumentaren om hennes liv ble vist på kino. Hun får fram følelser og forteller dype historier fra sitt liv. En stor fotokunstner. Ellers blir jeg inspirert av å se andres bilder på sosiale medier eller se i fotomagasiner.

Har du et mål eller spesiell ambisjon som fotograf? Et prosjekt du gjerne skulle gjennomført, en workshop du gjerne ville vært med på, sted du gjerne skulle oppsøkt, et motiv du gjerne skulle ha fanget?

Jeg har et fotoprosjekt «selvportrett» som er påbegynt for flere år siden, og som jeg kunne tenke meg å jobbe videre på. Målet er at det ender opp i en utstilling.

Min store drøm er å reise på fotoworkshop på en safari i Afrika. Oppleve ville dyr og få lov til å fotografere dem i sitt rette habitat. Når det er sagt, så syns jeg Norge er et vakkert land som jeg også kunne tenkt meg å fotografert mer av, spesielt i nord. Det er jo mer overkommelig og bør la seg gjøre. Kanskje neste år?