Portrettintervju av Jan Erik Bamrud - Leder av NSFF - NSFF Magasin

Den blide fotografen og leder i NSFF, Jan Erik Bamrud, er bosatt i Drammen, i lag med sin flotte kone Lillian. Han forteller at mens han var leder i Drammen fotoklubb, ble han i 2016 spurt om å stille til valg som varamedlem i NSFF. Han ville gjerne bli kjent med organisasjonen og syntes derfor dette var en god ide. I regi av å være varamedlem regnet han ikke med å bli altfor mye involvert, men så feil kan en ta! I 2018 ble han plutselig konstituert nestleder, og i 2019 befant han seg i lederstolen for NSFF.

— Nå har jeg brukt 4 år som leder på å få oversikt, forteller han. Jeg vaklet jo inn i rollen, følte jeg, men er veldig glad for å være en del av et større team. Dette er folk som gjør jobben sin og som jeg stoler på. I tillegg så minner de meg på ting, siden korttidshukommelsen er som den er. En gjeng jeg er veldig glad i.

Videre beretter han at i disse årene har styrets mål vært å få til et velfungerende medlemssystem, ved bruk av Rubic, som igjen er koblet til et konkurransesystem som fungerer. Dette har vært tidkrevende og kostbart, men kontingenter, økonomisk støtte, samt det å bruke Zoom og Teams til årsmøter, samt redusert fra 4 til 2 fysiske styremøter, har bidratt til å dekke utgiftene.

Har du spesielle områder du ønsker å jobb med i NSFF?

— Foruten det som er nevnt, jobbes det med å gjøre det lettere for klubblederne og regionkontaktene å finne dokumenter de trenger. Vi bruker nå Teams som et verktøy, og jobber med å finne et godt system for disse her. Film- og fototreff ser jeg også på som viktig. Der møter vi medlemmene og får innspill på hva de ønsker. Deltagerne på disse treffene får også en god opplevelse i form av inspirasjon og læring og de knytter bånd seg imellom.

Han gir også uttrykk for at å få med flere ungdommer i organisasjonen står på to-do-lista og at klubbene gjerne må spille inn forslag om det er noe NSFF-styret kan bidra med her.

Er det spesielle utfordringer med å være leder i NSFF?

— Så lenge økonomien er god og styret samarbeider på en god og effektiv måte, er det nesten bare å surfe igjennom som leder, avslører han. — Jeg har jo mine oppgaver og har det overordnede ansvaret for det hele, men jeg har ikke følt noen vansker i min tid som leder for NSFF. Om ting blir forsinket eller ikke blir helt som forventet, må man regne med litt «kjeft» fra medlemmene, så litt hardhudet og diplomatisk anlagt bør man nok være. Min største utfordring har nok vært min egen sykdom, Meniéres sykdom, som setter meg ut og tapper litt krefter iblant.

Hvor lenge har du fotografert?

— Jeg gikk på et foto- og mørkeromskurs en gang på begynnelsen av 70-tallet. Problemet var at jeg hadde et gammelt russisk kamera, Zenith 3, som hadde en søker som levde sitt eget liv. Motivet kunne havne hvor som helst på bildet – hvis det i det hele tatt kom med. Det ble ekstra spenning i mørkerommet. Kameraet ble fort lagt på hylla og skole, fest og damer tok over interessen i tenårene.

Etter å ha møtt sin første kone, fikk paret en sønn i 1984, og Jan Erik gikk til innkjøp av en Minolta X-500. I 2008 kom også det første digitale speilreflekskamera i hus, en Canon 450D.

— Jeg følte jeg måtte lære «alt» på nytt. Etter å ha tumlet for seg selv med kameraet, meldte jeg meg inn i Drammen fotoklubb i årsskiftet 2010/2011. Det har jeg aldri har angret på.

For Jan Erik er foto en hobby. Han forteller at han ikke har noen ambisjoner om store premier eller inntekter.

— Jeg bare gleder meg over å slappe av på fototurene og nyter hobbyen.

Hva fotograferer du helst og hva unngår du å fotografere?

— Jeg anser meg som en dokumentarfotograf. Jeg liker å fotografere konserter, begivenheter eller arrangementer av ulike slag. Som regel under dårlig eller kjedelig lys. Gatefotografering er også en god utfordring. Ellers så fotograferer jeg «alt», men prøver å holde meg unna portretter og bryllupsfoto.

Han avslører også at han har prøvd seg på video, men gir uttrykk for at han trenger litt mer trening her. Han bruker det anbefalte redigeringsprogrammet DaVinci Resolve – som han også anbefaler videre.

Bruker du spesielt utstyr og teknikker i etterbehandlingen eller gjør du spesielle forberedelser?

— Jeg har brukt Panasonic Lumix kameraer i flere år fordi de er gode til både foto og film. Nå har jeg et tilårskommet Lumix GH5 som ikke lenger duger til foto på grunn av tekniske utfordringer, men det er fortsatt godt på video.

Han forteller også at han har kjøpt seg en Lumix S1 fullformat, fordi den håndterer svært høy ISO uten særlig støy. Videre har han de 2 siste versjonene av Olympus, E-M1 MarkIII og OM-1, som han er svært godt fornøyd med.

— De er små, ikke altfor lette, har svært god autofokus, mange funksjoner og har objektiver som ikke veier kilovis. Jeg bruker svært sjeldent stativ, så god innebygget stabilisering er også nyttig i denne type kamera. Når det gjelder etterbehandling, har jeg ingen faste rutiner. Bruker stort sett Adobes programvare, men også Affinity Photo iblant. Topaz har også gode hjelpemidler når støyen blir for tøff eller skarpheten ikke er på høyde med forventningene.

«The Candymaker” fra FIAPs fotomøte i China

Hva er det som inspirerer deg?

— Gode fotografers arbeider inspirerer meg.

Jan Erik liker å fotografere alene, i fred og ro, men også i lag med andre. Han setter pris på det gode fellesskapet når de er flere. En god diskusjon går han heller ikke av veien for.

Viser du frem bildene dine til andre? Hvordan?

— Det blir mest på Facebook når jeg har fotografert en konsert eller et arrangement. Arrangørene og artistene setter pris på det. Noen ganger vises bilder i fotoklubben, og av og til lager jeg fotobøker som familie og venner kan bla i. Utstillinger i forbindelse med fotoklubben blir det jo også, og noen ganger er jeg heldig og får med et bilde i NSFFs årbokutstilling.

Han forteller videre at han «alltid» har vært fascinert av både bakgrunnen, livet og bildene til Henri Cartier-Bresson. Også Jan Erik er opptatt av «The Decisive Moment» – det riktige øyeblikket å feste på minnekortet.

Hvilken fotograf ville du hatt med på fototur? Hvor skulle turen gått?

— Anyone – anywhere. «The decisive moment» kan være akkurat der vi er. Allikevel, jeg har vært på Costa Rica og reiser mer enn gjerne tilbake dit. Hvorfor? Naturen, roen, menneskene. «Pura Vida».