Til ettertanke: På rett sted til rett tid

Tom Erik Smedal fra Arendal fotoklubb forteller her om å jakte gode motiver og å benytte kunnskap om sted og lys for å fange disse.

Henry Cartier-Bresson, en av de aller mest kjente og innflytelsesrike fotografene opp gjennom tidene, mente Eugene Herrigel’s bok «Zen in the art of archery» burde være obligatorisk å lese for alle fotografer som ønsket å komme seg ett steg videre. Cartier-Bresson så nemlig en parallell mellom den mentale kapasitet, utholdenhet og styrke som kreves for å være en god Kyudo til det å være en god fotograf. Kyudo er en japansk bueskytterkunst der målet er fysisk og mental balanse. Forøvrig handler boken om hverken bueskytting eller fotografering, men er oppsummering av den disiplin og styrke som er nødvendig for å bli en god Zen.

Dette med disiplin og mestring hos bueskytteren er så absolutt relevant for oss som fotograferer. For vi fanger også våre motiv ved å «skyte» de med vårt kamera. Altså må vi være på rett sted til rett tid, i tillegg må vi mestre teknikken. Og mest av alt: være mentalt tilstede.

En sportsfotograf jakter motivene sine med et raskt kamera som eksponerer bilder i samme takt som et maskingevær. De fyrer løs med 10–12 bilder i sekundet, har avansert følgefokus og alskens moderne automatikk for å sikre at motivet blir fanget med riktig eksponering og fokus. Og når vi skal ta bilder av noe som krever at vi håndholder kamera på en optimistisk lang lukkertid, ja da bruker vi mange av de samme teknikkene som en jeger i forhold til det å stå støtt. Vi må puste riktig og være bevisst i forhold til hvordan vi håndterer utløserknappen for å unngå bevegelser som kan føre til uskarpe eksponeringer.

Kanskje vi fortsatt er jegere, vi har bare byttet ut den tradisjonelle buen og riflen med et digitalkamera?

Den aller største fellesnevneren med jegeren er naturlig nok at man må være på rett sted, til rett tid. For å lage spektakulære bilder trenger vi spektakulært lys. Lokal kunnskap om området der vi fotograferer er derfor en stor fordel. For en stund tilbake hadde jeg gleden av å få være med en fuglefotograf på tur. Han hadde hørt rykter om en Lappugle som befant seg i nærområde. Ugler har visstnok en spesielt utformet vingfjær med en ujevn ytterkant og hårlignende mikrostruktur, som minsker susingen når luften passerer over vingen. Å oppleve en ugle fly forbi så nært som dette, mindre enn 3 meter, er det nærmeste vi kommer å oppleve et spøkelse.

Fotografiet ovenfor er tatt med et kamera som er beregnet på bruk i studio, en Leica S. Det har følgefokus, men det er ikke egnet til å følge annet en øynene på en modell som beveger hodet forsiktig frem og tilbake i godt lyssatt studio. Så for å være sikker på å treffe fokus denne gangen, forhåndstilte jeg fokus på en trestubbe som lå i linje med der ugla var på vei. Så var det bare å vente til ugla kom dit den skulle være og trykke inn utløseren når den var over stubben. Kameraet tar ett bilde pr. sekund, så det er egentlig unødvendig å si at jeg hadde bare en sjanse til å «skyte» den. Til tross den sparsommelige teknikken, så tviholder jeg på at jeg skal fortsette å bruke dette kameraet. Den tungvinte arbeidsprosessen gjør meg ekstra skjerpet.

Langt inne i skogen utenfor Lillesand, sør i Norge, møtte jeg på denne flotte tiuren. Den sto stille i noen korte perioder så det var mulig å finne gode komposisjoner av den stolte fuglen. Bildet er tatt med det samme kamerasystem som ovenfor, denne gangen også med 120mm brennvidde. Jeg bruker alltid histogrammet sammen med visning av bilder på displayet bak kameraet for å ha kontroll på eksponeringen. Teknikken min er å eksponere mot det lyse, for så om nødvendig trekke ned eksponeringen i postprosesseringen av bildet. Dette gir fantastisk detaljerte skyggepartier, man må bare passe på at ikke de lyse partiene brenner ut.

Denne gangen har jeg overnattet på Lillehammer og er på vei mot Elverum for å fly seilfly. Det er grytidlig på morgen og i det jeg svinger ut på E6 ser jeg at det er et utrolig flott lys over Mjøsa. Jeg svinger raskt av og kjører opp til Vingnesbrua der jeg ser en mann ta snarveien over til Lillehammer. Denne gangen har jeg med det svært enkle kameraet Leica M9. Igjen handler det om å være på rett sted til rett tid. 5 minutt tidligere var broa tåkelagt og uten mannen der. 5 minutter senere er det sterk sol og heller ingen mann på broa. Litt flaks, men også her kommer lokal kjennskap til nytte. For jeg har vært ved denne brua et titalls ganger tidligere for å ta bilder ved forskjellige anledninger.

Tilbake til boken jeg startet med innledningsvis. Forfatter Herrigel skriver at man skal øve til man kommer til et stadie der man er forbi teknisk ferdighet, for så å utvikle videre det som ligger i underbevisstheten. Altså øve. Så øve enda mer. Øve helt til man når det stadie da bildene blir komponert av sinnets tanker og følelser. Først da kan resultatet bli vakkert for øyet og ikke bare hjernen. Herrigel skriver «den som har hundre mil å gå skal anse nitti som halveis av reisen«.

Selv har jeg identifisert tre stadier i egen utvikling til der jeg er i dag som fotograf:

• steg 1: bli kjent med alle knappene på kameraet
• steg 2: ta fine bilder
• steg 3: utrykke meg selv gjennom bildene

Steg 1 og 2 anser jeg selv at jeg har fått kontroll på. Så da er jeg snart halvveis… Etter å ha vært på Morten Krogvold sitt «Vågå — Trinn 1″ fikk jeg igjen bekreftet at de viktigste redskapene i fotograferingen er fantasien og øynene. Har en ikke lidenskapen i hjertet eller en ikke klarer å se motivene, så hjelper det ikke med all verdens teknologi eller dyrt utstyr. Et godt bilde må komme innenfra.

Teksten er gjengitt fra Tom Erik Smedals nettside, der du kan lese mer om hvert enkelt av eksempelbildene.