Portrett: Anne C. Føland Hagane, Arendal fotoklubb

Jeg husker jeg surret rundt på Baneheia i Kristiansand med samboerens speilrefleks. Jeg hadde store bilder i hodet, men det som kom ut i fotobutikken levde ikke helt opp til forventningene. Så arvet jeg et Olympus av min svigerinne for ca. 13 år siden, og da begynte kampen for å forstå alt det tekniske. Det var ikke et digitalkamera, så jeg skrev ned innstillingene for hvert knips for så å kunne se hva det resulterte i etter fremkalling. En langtekkelig prosess..! Jeg innså etterhvert at jeg trengte hjelp, og ble medlem av Arendal fotoklubb. Jeg er takknemlig for det jeg har lært der, og ikke minst for muligheten til å ha noe å spørre, diskutere med, lære av — og så får man jo nye venner!

Selv om jeg i en periode merket at det kreative stoppet opp fordi jeg ble så opptatt av det tekniske, så er jeg glad for at jeg har vært der også. Det har nok vært en viktig del av min læringsprosess.

Fotografi er en hobby, men jeg tar også oppdrag når jeg får forespørsel om det. Man kan jo tjene litt på hobbyen sin, og de pengene blir brukt til oppgradering av utstyr med god samvittighet. Akkurat nå prioriterer jeg bilder kun for bildets skyld, så jeg kan leke og lære for meg selv. Jeg har alltid likt å være kreativ; eller hatt behov for, er nok kanskje mer riktig å si. Det å skape noe er viktig — enten det er keramikk, skriving eller foto — og når lysmaling ble presentert for meg som et redskap til å skape helt andre bilder… ja, da var jeg solgt!

Hva fotograferer du helst?

Portretter av mennesker, i alle aldre, har alltid ligget mitt hjerte nærmest. Det betyr mye for meg når jeg får tilbakemelding på at de jeg har fotografert føler seg naturlige og fine på bilder. Det ligger mye mestringsfølelse i det å ta et bra portrett; det å få frem et fint lys, et uttrykk. Det er jo dette jeg har prioritert i noen år nå, men jeg har også brukt tid på å finne frem til kreativiteten i meg, og tilføre bildene en slags kunstfølelse eller tidløshet. Ikke minst har det vært viktig å slappe av i forhold til hva som er «riktig».

Jeg fotograferer altså helst mennesker, men den siste tiden har det klassiske portrettet blitt erstattet med lysmaling — det er jo så gøy! Jeg syns det er enda gøyere når jeg kan fotografere mammaen til en av guttenes venner eller en nabo, uten modellerfaring, og få til noe bra. Jeg setter veldig pris på at folk tør å si ja når jeg spør, og at de takler min vimsete tilstedeværelse når jeg prøver ut alle ideene som suser rundt i hodet. Noen ganger klaffer det og andre ganger ikke, men det er prosessen som er det spennende. Det er med lysmaling som med et vanlig portrett: om å gjøre å få frem noe naturlig og fint som man liker å se på.

Du finner meg ikke på magen bak en busk for å vente på fugler, eller oppe grytidlig for å ta bilder av soloppgangen. Jeg har hverken ro i kroppen til det, eller lyst til å stå så tidlig opp — men jeg blir veldig imponert over de som klarer det og bildene de tar! Jeg ser allikevel at noen ganger er det godt å bli presset til og ta bilder man vanligvis ikke tar. Jeg lærer ALLTID noe.

Hva vil du si er ditt uttrykk?

Jeg syns det er vanskelig å si om jeg har et spesielt uttrykk i bildene. Det kan nok forandre seg hele tiden, men jeg ser etter at jeg begynte med lysmaling at bildene mine noen ganger kanskje er litt mørke, alvorlige, tankefulle… Dette er nok ikke helt bevisst, men noe som bare skjer underveis. Ofte kan jeg gå rundt og surre og plutselig få en ide, og så er det å få prøvet det ut på en frivillig deltaker. Det kan være en fasong, en farge eller en rekvisitt som får meg på sporet. Ofte kan den opprinnelige ideen endre seg når vi starter. Modellene mine har også gjerne sine ideer, det er gøy.

NM-bildene har jeg tatt med en venninne som modell. Det eneste jeg visste klart på forhånd var at jeg ville ha grønt og orange fordi hun er rødhåret. Jeg har også en del faste tommelfingerregler, som at det bør være en kontrast i bilde. En kontrast kan være så mye – retning, farge, lys, størrelse, form eller tekstur. Jeg har i tillegg lært at øyet leter etter noe å hvile på; dersom det er en S-form et sted i bildet så vil blikket vandre opp og ned langs denne.

Jeg har lært mye av en bok som heter «Se her» av Rudi Hass. Den er dessverre ikke så lett å få tak i.

Et av bildene som ble antatt i NM ble til helt tilfeldig. Egentlig skulle jeg bare lære en venninne litt om lys, og plutselig var vi i gang med påkledning. Jeg har lært at jo mere jeg planlegger jo dårligere blir resultatet. De gangene jeg klarer å ta ting som de kommer og slappe av — ja, da får jeg det også best til.

Bruker du noe spesielt utstyr, eller spesielle teknikker i etterbehandlingen?

Når jeg lysmaler bruker jeg alt fra lommelykt til billige, fargede, LED-lys eller lys jeg har i rommet fra før. Jeg har en «skattkiste» med gardiner og diverse rekvisitter som jeg samler opp. Det kan gjerne være noe jeg finner på salg eller i billigkassen. Spisebriketter kan jo for eksempel bli glimrende smykker eller hodepynt!

For lysmalingen har jeg frem til nå brukt speilreflekskamera, med blender stilt på f/11-f/12 og 40 sekunders lukkertid. I løpet av de sekundene har jeg belyst modellens ansikt, bakgrunn, hår, kropp og lagt til effekter. Jeg kan for eksempel bevege et rødt ark rundt modellen mens jeg lyser på det, og slik skape en fin, rød, dus farge rundt henne. Jeg får aldri to helt like bilder, og av ti bilder så er det kanskje ett bra — men det holder jo med det ene. Nylig kjøpte jeg meg et lite Olympus EM10, dette kameraet har en funksjon kalt live composite. Den gjør at jeg kan ta meg god tid når jeg lysmaler fordi jeg ser resultatet underveis. Det er imidlertid uvant å ikke skulle løpe rundt modellen, så her må jeg øve mere!

Det blir alltid litt etterbehandling i Photoshop; mest justering av lys og kontrast, utdusing av elementer og litt forsiktig redigering av hud. Noen ganger skjer også ting tilfeldig underveis. Svart/hvitt-bildet som ble antatt i vårens NM-runde er et godt eksempel på det: jeg trengte litt mere mørk bakgrunn på venstre side av bildet jeg jobbet med, så jeg kopierte bildet, speilet det og la det over — og vips, så ble det veldig tøft… ved en tilfeldighet!

Hva er det som inspirerer deg?

Jeg blir vel inspirert av alt mulig… det kan være noe ute i naturen, som smykker jeg har laget av rognebær. Det fins mange former og farger i naturen, og selv om jeg ikke er «naturfotograf» så bruker jeg den på min måte. Jeg liker å se på andres bilder — ikke for å kopiere, men for å få nye ideer. Mennesker inspirerer meg, for ofte kommer ideen med personen. Når jeg har gjort en avtale med en modell om at vi skal lysmale; den tiden før vi skal fotografere er da ideene kommer til meg. Da surrer utseendet til modellen litt rundt i hodet mitt, og så ser jeg farger eller ting og tenker «Yes, det passer til henne!», eller «Det må vi prøve!».

Jeg liker nok best å fotografere alene. Det er kanskje fordi jeg blir så opptatt av å tenke på hva de andre synes, og da får jeg ikke ting helt til. Det kommer litt an på hva jeg fotograferer. Det er gøy å være i klubben og se på hverandre og lære av det, men hvis jeg skal lage et bilde med min idé liker jeg meg best alene.

Jeg har en blogg der jeg legger ut bildene mine, og jeg deler på Facebook, men jeg har også lyst til å vise bildene flere steder hvis jeg får surret meg til det.

Har du noen forbilder?

Jeg har alltid likt bildene til Morten Krogvold, fordi han klarer så fint å få frem naturlige og lite tilgjorte portretter. Når det kommer til lysmaling er jeg Ragne Sigmond er stor takk skyldig for å ha sparket meg ut av det kreative skapet. Kursene og samtalene med henne har betydd mye, og jeg har endt opp med tro på meg selv.

Hvis jeg nå skulle fått tatt med meg en fotograf på tur hadde jeg valgt begge de to overnevnte. Med Morten Krogvold ut på de danske sanddynene, og mens vi tok portretter av Ragne Sigmond ville vi pratet om de store og små tingene på livets vei. Når mørket kom ville Ragne og Morten byttet plass foran kamera og vi hadde funnet frem lommelyktene.

Har du et mål eller spesiell ambisjon som fotograf? Et motiv du gjerne skulle fanget?

Jeg har hatt ambisjoner underveis helt siden jeg begynte å ta bilder. Det har vært å lære seg naturlig lys, lære å bruke studiolys, ha et lite hjemmestudio, og nå de siste årene har jeg jo hatt veldig lyst å komme med i NM i foto. Jeg fikk antatt i fjor og i år ble det jammen en andreplass… tenke seg det! Jeg skjønner det ikke helt enda, men jeg føler det er en bekreftelse på at jeg går riktig vei på læringstigen. Jeg vil gjerne lære enda mere om lys, et kurs hos Ragne i Danmark står på ønskelisten.

Utstilling er gøy, og jeg har deltatt på flere sammen med fotoklubben. I vinter var vi seks jenter fra klubben som hadde utstilling sammen, og det var veldig moro med mange positive tilbakemeldinger. Jeg ønsker også å ha en soloutstilling. Det er veldig skummelt, men samtidig noe jeg har hatt lyst til i mange år — og hvem vet, kanskje jeg får det til også.

Jeg ser at når guttene mine nå er blitt større blir det mere luft for mor å utfolde seg i. Familien tar — og skal ta — mye tid, men det er veldig godt å kjenne på at nå er det også litt tid og energi til «bare Anne». Særlig siden jeg ikke er i jobb er det utrolig viktig å fylle dagene med noe annet enn nistepakker og fritidsaktiviteter, og med mine begrensninger har jeg lært at det enkle er ofte det beste. Jeg trenger ikke studio og fancy utstyr for å lage det jeg vil og utfolde meg kreativt. Det er godt å kunne en del teori og tekniske ting, men det må ikke ta overhånd for da mister jeg det kreative.

Og om jeg har et motiv jeg gjerne skulle ha fanget… ja, det har jeg, og det innebærer faktisk et tre og en dame i naturlig lys. Så får vi se om ideen i hodet også blir bra i kameraet!