Portrettintervju Marina Tennefoss
Marina (50), er opprinnelig fra Oslo, og har etablert seg i Askim med mann og barn. Hun er fotograf på fulltid, og liker å uttrykke seg gjennom bilder, tegninger og sang. Så lenge hun kan huske har hun likt å fange øyeblikk og ta vare på minner.
Hvis hun skulle velge motiver, vil hun aller helst fotografere mennesker. Inspirasjon henter hun ofte fra film og musikk. Bildene hennes har gjerne et drømmende og melankolsk preg. Hun liker å fortelle historier med bildene sine, og for å få betrakteren til å lage sin egen fortelling, prøver hun alltid å skape sin egen stemning i bildene.
Når hun fotograferer vil hun helst være alene sammen med motivene, men når bildene først er tatt vil hun gjerne ha tilbakemelding fra andre om hva de synes om resultatet. Det kan være fotografer eller andre kreative mennesker som hun viser bildene sine til digitalt eller på papir.
Når det gjelder fotoutstyr, så er hun ikke spesielt opptatt av det nyeste og fineste. Hun liker aller best utstyr som er litt gammelt, og ser litt rufsete og slitt ut. Hun gjør svært lite etterarbeid i bildene sine, og som hun sier: – Med gode forberedelser, så slipper jeg det.
Forbilder
Sally Man var den første fotografen som fikk henne til å åpne øynene for kunstfotografi som forteller en historie.
Morten Krogvold lærte henne å gå til «kilden» – det indre i et menneske – når hun tar bilder av folk. Hun lært også å finne sitt eget uttrykk og bildespråk, og å tørre å være tro mot det.
Hvis hun fikk invitere med seg en fotograf på tur med kamera, så måtte det bli Annie Lebovitz, og turen skulle gå til New York.
Hun kunne også tenke seg å delta på workshop med Roger Ballen, for å være en del av hans galskap i noen dager.
Egne prosjekter
Hun har nettopp fullført et stort prosjekt som har pågått i flere år. Prosjektet har fått navnet «Vi trodde vil kunne fly», og har endt opp med både bok, foredrag og fotoutstilling som hun håper hun kan vise en rekke steder rundt om i landet. Bildene hun viser er av tidligere rusavhengige, og det er sterke historier hun forteller gjennom bildene, og med foredraget utdypes historiene enda mer. Hun er ikke medlem av noen fotoklubb, men har allerede besøkt flere, og har vist bilder og holdt foredrag om prosjektet. Hun besøker gjerne flere fotoklubber.
Hun hadde selv en «lynkarriere» som rusavhengig i ungdommen mens hun var 14-17 år. Det er på en måte et helt liv siden. For noen år siden kom hun over Facebooksiden til ei jente som hun kjente før, og som hadde lagt ut bilder og informasjon om alle som hadde dødd i rus eller i situasjoner der rus hadde en innvirkning. Dette var et sjokk for henne, spesielt da hun innså at hun kjente kanskje 60 -70 prosent av disse.
– Dette er jo tragisk, da må vi i alle fall fotografere de som er igjen, tenkte hun.
Samtidig hadde hun ikke lyst til å gå inn i rusmiljøet for å fotografere. Det kunne virke lite respektfullt, og bildene kunne også virke stigmatiserende. Kanskje ville hun få samtykke til å ta bilder, men ville en ruset person egentlig være klar over hva han eller hun hadde samtykket til?
Bildetekst: Bildet symboliserer alle de som døde av rusavhengighet. Foto: Marina Tennefoss
Så kom hun på at hun heller kunne fotografere de som faktisk har greid å komme vekk fra rusen, for noen måtte jo ha greid det også. Hun tok derfor kontakt med en av de som er med i boka, som hun ikke hadde snakket med på 30 år og spurte om hun ville være med i boka. Hun møtte henne, og så begynte ballen å rulle. Nå har hun holdt på i fire år og har portrettert vel 50 tidligere rusavhengige, hvorav 28 av dem er med i boka.
– Det å komme seg ut av et rushelvete er en stor bragd, så for meg er de jo superhelter.
Mange av personene var helt ukjente for henne på forhånd, derfor brukte hun mye tid på å snakke med hver enkelt før hun tok fram kamera. Hun måtte «gå til kilden» som Morten Krogvold lærte henne, for å forstå hvordan hun skulle skape et rettferdig portrett. Samtidig var det jo også viktig at personene ble trygge på henne som fotograf. Samtalen fortsatte også mens hun fotograferte, noe som også er viktig for resultatet. Noen av bildetekstene i boka var også et resultat av disse samtalene.
Bildetekst: Gutten er den yngste av de som er med i prosjektet, bare 18 år, "Death before dishourner". Foto: Marina Tennefoss
En drivkraft for å gjennomføre prosjektet var også at veldig mange ser på de rusavhengige som håpløse og fortapte mennesker, uten å vite noe om hvorfor de har havnet i denne situasjonen. Problemene de møter på vei ut av rusavhengigheten gjør også at det blir veldig vanskelig. De får ikke jobb og har problemer med å få et sted å bo.
Mange av menneskene i boka har en bakgrunn og opplevelser med seg som på en måte gir dem rett til å være «sint på verden» og folk rundt seg.
– Det er mye sinne og fortvilelse hos en del av dem.
Selv kom hun ut av rushelvetet da foreldrene varslet barnevernet med beskjed om at nå har vi prøvd alt vi kan, nå må dere ta over. Hun var da i 3 år plassert under tvang på en institusjon som hjalp henne ut av rusavhengigheten. Hun kunne ikke greid dette selv.
Gjennom sitt arbeide med bildene har hun også sett at Norge har en noe merkelig ruspolitikk. Den hjelpetrengende må ofte gjennom en altfor lang prosess og med alt for mange involverte før de får riktig hjelp. Da er kanskje ikke den rusavhengige motivert lenger. De som har fått hjelp før, er noen ganger oppgitt av systemet. Hvis man ikke får hjelp til å bearbeide de tingene som førte til at man begynte å ruse seg, så er veien tilbake til rus temmelig kort. Noen av menneskene hun har møtt bærer med seg ekstreme opplevelser som seksuelt misbruk, voldtekter, kidnappinger og til og med drap. Da må disse traumene bearbeides, og det tar masse tid før man kommer i en situasjon der man kan leve med slike grusomme opplevelser.
Foto: Marina Tennefoss
Hun startet prosjektet i 2019 og har nylig fått ferdig utstillingen og boka. Mentorprogrammet til bilder nordic gav henne masse kunnskap, og var veldig nyttig blant annet for å utvikle bildeuttrykk og trekke natur inn i bildet. Alle bildene er i svart-hvitt.
De tøffe historiene førte til at hun måtte ta lange pauser underveis. Et eksempel kan være 11-åringen som fikk sprit i julekalenderen fordi mamma ikke ville drikke alene. Det er jo tragisk for 11-åringen! Men, hvilke opplevelser hadde mamma i sin oppvekst som førte til at hun gjorde dette mot sitt barn?
Foto: Marina Tennefoss
Erfaringer og status nå
Noen av bildene ble vist på Nordic Light for 2 år siden, der ble de godt mottatt.
I oktober/november 2023 hadde hun utstilling i Bergen, og i januar/februar i år (2024) hadde hun en stor utstilling med 40 bilder fra prosjektet på Gamle Munch (gamle Munch museet i Oslo). Det var en stor suksess med mange tusen besøkende. Hun håper å kunne flytte utstillingen, eventuelt deler av den, rundt omkring i landet.
