Prosjekt: Jeg er ingenting. Tom Erik Smedal 2021

Denne gangen har jeg portrettert Lena. Hennes historie er sterk og personlig så jeg lar henne derfor få starte denne «Bak kulissene» artikkelen med sine egne ord:

«Hei, jeg er Lena. 45 år, gift, har to barn og et barnebarn. Dette har livet gitt meg så langt,- det er utrolig mye å være takknemlig for.
Og det er jeg virkelig. Det er vel faktisk det som holder meg oppe. Når mitt liv egentlig skulle «starte» ble alt snudd på hode.
Jeg ble alvorlig syk, og fremtiden ble tøffere enn jeg noen gang hadde forestilt meg.
Jeg har aldri følt meg «god» nok. Bare fordi jeg ikke har vært i jobb og fordi jeg føler meg som en byrde i sammfunnet.
Tårene har rent mang en gang, Jeg har måtte utlevere mitt liv mang en gang, bare for å få den hjelpen jeg trengte.
En assistent jeg er helt avhengig av for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg har kjempet, jeg har stått på og jeg har vært sterk. Jeg har stått på Prekestolen, Kjeragbolten og Trolltunga fordi jeg egentlig er et friluftsmenneske og elsker toppturer. Jeg har en fantastisk ektemann som ser at også jeg må bevare noe av Lena, selv om det fører til ukesvis med utmattelse, smerter og medisiner. Hverdagen er tøff. Den handler om å overleve med mist mulig smerter. Og jeg sliter med tankene mine innimellom. Er jeg god nok?

Det er vanskelig å holde styr på alle tankene når kroppen er full av arr. Arr som jeg har valgt. Jeg har valgt PEG på magen.
Fordi jeg av å til må velge, gå på tur eller spise. Min kropp klarer ikke begge deler. Jeg valgte VAP på brytset, fordi intravenøst gir kroppen min litt mer energi. Jeg gjør alt som står i min makt for å oppleve noe livet kan by på. Skape minner.
Men samtidig har det kostet. Livet er ikke lett. Vi mennesker er ikke skapt for å sitte som ei pyntedokke i en stol.

Jeg håper jeg i fremtiden klarer å kjempe. Kjempe for de jeg er glad i.
Men i perioder sliter jeg med å være sterk,- jeg er redd for fremtiden.
Jeg frykter fremtiden.

Å ta kontakt med Tom Erik, en fremmed mann, for å spørre om han kunne tenke seg å ta bilde av meg er det sprøeste jeg har gjort.
Ta bilder jeg kan henge på veggen for å se på. Se ei sterk dame. Ei som kjemper. Ja, «Kvinnen med arrene».
Jeg er evig takknemlig over at min ukjente venn, valgte og bruke sin tid og sine ressurser på meg.
Uten å kjenne meg. Jeg er bare evig takknemlig for de flotte bildene vi tok. Det var lett å være svak ovenfor deg.
Du er fabelaktig bak det kameraet, med øye for de små detaljene»
– Lena

Portrettfoto er som en pardans,- her må begge gi og ta. Det handler om samspill og kommunikasjon for å få fram de uttrykkene man ønsker. Det kan være et øyeblikk av gnist, et uttrykk, et glimt, en tåre. Som portrettfotograf må en ta styring, vise hva man skal gjøre. For å være komfortabel må jeg være helt trygg på oppgaven. Lys og teknikk har jeg god kontroll på, og i det siste har jeg jobbet mye med meg selv for å bli tryggere på det menneskelige planet. Her skal jeg være den første til å innse at jeg har en lang vei å gå.

For noen måneder siden tok altså Lena kontakt. Det passet bra, for de nærmeste rundt meg har mast lenge på at jeg snart må gjøre noen vanskelige prosjekter. Og for å få til de portrettene slik Lena ønsket visste jeg at denne gangen måtte jeg langt utenfor egen komfortsone. For Lena er syk, og vil ha bilder som oppsummerer hvem hun er og hva sykdommen har gjort med henne. Hun har vært syk i 20 år. Hun er råsterk, samtidig veldig svak. Inngrep med VAP – Venous Access Port på bryst og PEG – Perkutan Endoskopisk Gastrostomi sonde på magen har satt sine spor både mentalt og fysisk.

«Jeg føler meg så liten. Til overs. Og spesiell. Spesiell på en vond måte.
Fordi jeg ikke jobber! Kroppen min er syk. Jeg klarer ikke å jobbe. Og da er jeg langt fra normal.»

Forberedelser har vart over flere uker gjennom meldinger og enkle håndskisser som i all hovedsak indikerer hvordan jeg tenker hun skal posere. Her er ingen detaljer, kun enkle streker for å kommunisere hva jeg tenker. For på den måten få gjøre det enklere for Lena å slippe opp og jobbe sammen med meg. De samme skissene har samtidig hatt betydning for meg for å mentalt være så forberedt jeg kan. Jeg har gruet meg til oppgaven, mest av alt vært redd for å såre et menneske som allerede ligger nede.

For meg har det tatt tid og krevd god planlegging for å få til dette. For jeg har stor respekt for Lena, en respekt jeg også ønsker å uttrykke i bildene. Og det ligger naturlig nok en forventing at når vi først setter igang med portrettbilder så må vi prestere begge to. For hun har tross alt strevd med å komme seg til studio, mentalt forberedt seg på å bli fotografert og vil antageligvis være sengeliggende den påfølgende uken av utmattelse. Når prestasjonsangsten ble for stor og jeg mest av alt har hatt mest lyst til å legge inn årene, så har det vært nødvendig for meg å sitere fotografen Alexis Cuarezma: «Just take the fucking picture». Altså være nådeløs og sterk ovenfor meg selv. Stå i kampen,- først og fremst få tatt de forbanna bildene!

Alle bildene er tatt i et studio der det er god takhøyde og lyset lar seg godt kontrollere. For å få mest mulig effektiv fotografering så velger jeg å kjøre bildene fortløpende inn til en laptop ved hjelp av «tether»-funksjonen i Capture One 21. På denne måten tar det bare noen få sekunder fra jeg tar bildet til en kan se resultatet i full størrelse på laptop`n. Dette gjør det enkelt for meg å sjekke at fokus og eksponering er korrekt, samtidig som det gir gode mulighet til å finjustere detaljer jeg aldri ville lagt merke til om jeg skulle forholde meg til den lille skjermen bak på kameraet. For modellen er det også et godt hjelpemiddel i forhold til egen posering.