Medlemsprosjekt: Tom Erik Smedal «Menneske. Flater» (2019)

Tom Erik Smedal i Arendal Fotoklubb har brukt prosjektet «Menneske. Flater» for å bli mere bekvem med å jobbe etter en tidfestet plan. Resultatet er en fotoserie og utvikling som fotograf.

Fotoserien «Menneske. Flater» av Tom Erik Smedal består av seks bilder som viser personer foran bygningsflater. Bildene representerer de grafiske komposisjonsprinsippene balanse, kontrast, harmoni, bevegelse, proporsjon og rytme. NSFF Magasin tok en prat med ham.

Hvor lang tid brukte du på prosjektet?
Jeg brukte litt under et halvt år; begynte i september ifjor og ble ferdig nå i midten av mars. Planlegging av rekvisitter, klær, type mennesker og hvilken uttrykksform tok mest tid. Det var veldig mye tankearbeid rundt komposisjon, som menneske i bevegelse mot statisk bakgrunn. «Harmony», bildet av jenta med Leica-kamera, var det første jeg skjøt og som også tok kortest tid å få ferdig. Dette er et enkelt uttrykk, men det var krevende å finne den rette komposisjonen til bakgrunnen. Fotografiet ble forøvrig antatt i den internasjonale FIAP-konkurransen 1st International Circuit of Photography tidligere i år og da fikk jeg blod på tann. Jeg så at prosjektet var liv laga.

Hvordan fant du frem til flatene?
Fotografiene er tatt i området rundt Arendal og det er langt mellom byggene. Jeg måtte oppsøke en del industribygg. Det var heller ikke bare å finne en flate, for den måtte stå i kontekst med klær og det tenkte uttrykket på mennesket. Jeg ville heller ikke ha sol i bildene, for å unngå sjenerende skygger. Fokuset på farver og kontraster tok mye tid. Jeg hadde en klar formening om hva som skulle være hva. Arendals røde brannstasjons store flater var viktige, så de ble brukt til to bilder.

Hvorfor ønsker du å dra frem 80-tallets pastellfarver igjen?
Som en kontrast til nåtiden, hvor alt skal være skrikende og fremtredende. Det ene etter det andre bildet farer forbi på sosiale medier, der farvemetningen er skrudd til max sammen med kontrasten for å få oppmerksomhet. I dette prosjektet ville jeg gjøre det annerledes. Jeg mener at de duse farvene er med på å fremheve det jeg vil med bildene. Turkise og røde toner går igjen i fotoserien. Farvene spiller på lag. De er enkle, men bidrar samtidig til store motsetninger og er med på å fremheve det sarte, uoppdagede og drømmende i oss.

Er det noe ved prosjektet du er spesielt tilfreds med?
Ja, at de tre modellene er veldig fornøyde og overrasket over resultatet. Hver av dem får en utskrift i stor størrelse til å henge på vegg. Og det er naturlig nok tilfredsstillende å se at bildene spiller på lag og at de blir godt mottatt av dem som har sett dem.

Er det noe du ønsker at du hadde gjort annerledes?
Jeg ville ha brukt mere tid på klær og rekvisita. Fant ut at jeg som fotograf må ta styringen på det selv. Derfor har jeg handlet på loppemarked og i bruktbutikker. Jeg putter klær i koffert og har med meg når jeg møter fotomodellene og så har vi utkledningsshow før vi tar bildene. Vi blir godt kjent gjennom å tøyse slik, så det har bidratt til å bryte isen og fører til mere naturlige poseringer og lettdrevet fotograferingsprosess.

Hvordan var samarbeidet med fotomodellene?
Jeg synes at det er krevende å jobbe med mennesker, så det var viktig for meg å gjøre nettopp det i dette prosjektet. Det har utviklet meg og vært nyttig på mange områder. Når det gjelder modellene, så ønsket jeg hvit hud for å illustrere sarte mennesker. Jeg ville heller ikke ha mye sminke fordi jeg ønsket et forsiktig og ærlig uttrykk. Jeg prøvde og feilet litt for å jobbe meg frem til uttrykket jeg ønsket. Ingen av modellene har blikkontakt med kamera, noe jeg selv mener var viktig for å få frem det ønskede uttrykket.

Hvordan mener du at prosjektet har utviklet deg som fotograf?
Jeg er blitt mere opptatt av uttrykksform, komposisjon og farver. Resultatet har her vært viktigere enn teknikken. Teknikken er nødt til å sitte for å lykkes med et slikt prosjekt.

Kan du si litt om kameraet du brukte?
Bildene er tatt med et aldrende Leica S mellomformat-kamera med et 70 mm Summarit S-objektiv. Med et så stort fokus på komposisjon, rytme og farvebruk brukte jeg samme brennvidde for å få et ensartet utsnitt. Styrken til mellomformat er den gode evnen til å fange opp farver i tillegg som det lager en tredimensjonalitet i bildet som er vanskelig på mindre formater. Leica S-systemet er krevende å lære, men når først teknikken sitter, bidrar systemene til at man tenker fotografering på en annen måte. Her går alt tregt – to-tre sekunder mellom hvert bilde – så en må stoppe opp for å tenke. Komponere. Fokusere. For meg har dette løftet fotograferingsprosessen til et nytt nivå. Resultatene bør aller helst betraktes på print i stort format for å forstå hvilken detaljrikdom som er i disse bildefilene.

Har du gjort prosjekter før?
Dette er det første ordentlige prosjektet som har blitt til noe. Jeg måtte ha et sånt prosjekt for å vekke interessen for å komme meg et steg videre. Prosjektet har vært med på å gi meg ballast og øket trygghet. Jeg føler at jeg har fått til noe og lykkes med prosjektet. Jeg har også fått mange hyggelige tilbakemeldinger både fra fotografer og andre.

Har du noen tips til andre?
Ja, lag et enkelt prosjekt. Som for eksempel å ha et mål om å ta ti bilder, eller at alle skal være i sort-hvitt. Jeg opplever at jeg er gått fra det å knipse til det å faktisk lage fotografier. Har også lært mye om lys. Nå setter jeg meg ned og observerer, tar de tre bildene jeg skal ha og går hjem. Før knipset jeg løs og tok hundre bilder. «Når jeg får god tid, skal jeg ta færre bilder,» som en kjent fotograf skal ha sagt.

Modeller: Hanne Sellin, Solveig Pihlfeldt Haugen og Heidi Pettersen
Besøk Tom Erik Smedals nettside.