Portrett: Terje Idsø, Stavanger Videoklubb

Samleren from Norsk Selskap for Fotografi on Vimeo.

Juryens kommentar:

Kjekk historie. God fortellerdriv og ikke kjedelig. Stort pluss for betraktningene. Juryen ble engasjert og merket seg at autor var både foran og bak kamera. Filmen vippet mellom delt 2. plass og en ren 2. plass, som sluttresultatet ble. Litt mer originalitet og uforutsigbarhet ga utslaget!

Videooppdrag på jobb ga blod på tann

–Jeg begynte med video i 1985. En kreativ og framsynt avdelingsleder der jeg jobbet ønsket å ta opp på video presentasjonene som ingeniørene holdt. På den måten kunne de se hva som var godt og mindre godt og derved forbedre seg. I sommerferiene og andre stille perioder fikk jeg låne kameraet til privat bruk. Det var et JVC-kamera med VHS-C-kassetter. Jeg redigerte så godt jeg kunne og overførte resultatene på VHS-kassetter. Kvaliteten er jo mildt sagt dårlig, men som minner er det rent gull.

Jeg kjøpte senere eget Hi8-kamera og filmet og filmet. Det meste var familierelatert, men vi laget noen kjekke filmer på Statoil som jeg minnes med stor glede. Noen filmer var fra eksterne avdelingssamlinger vi hadde. Da fikk jeg senere vist et redigert sammendrag for de som hadde vært med på samlingene. Vi laget også filmer for å illustrere faglige områder. Det ble etter hvert en egen uttrykksform å kunne få noe så abstrakt som økonomi og regnskap omskapt til film ved hjelp av kollegaer. Men her var det virkelig gruppearbeid! Ofte hadde vi bare en skisse som utgangspunkt, og så kom forslagene etter hvert fra de som var med. Den siste filmen i Statoil laget jeg om fusjonen mellom Statoil og Hydro. Den fikk jeg vist under et regnskapsseminar for hele konsernet i 2007.

Fotografering gir glede, men utfordringene ved filming er topp!

–Jeg begynte med film som en fortsettelse av min interesse for fotografi. Jeg gjorde aldri noen karriere innen fotografi, men jeg likte å fotografere og forsøkte etter beste evne å komponere bildene slik at de ikke var bare et knips. Jeg verken var eller er noen god fotograf når jeg sammenligner med de som er med blant annet i NSFF sine årbøker.

Sansen for video våknet nok skikkelig i meg da jeg fikk tilgang til videoopptaker. Det ble etter hvert viktig å finne musikk som passet til de redigerte filmene. Det var nesten et kunststykke å sette til musikk og kommentarer før den digitale revolusjon kom. Da skulle jeg trykke Play på kamera, Play på CD-spilleren og REC på VHS-spilleren – samtidig som jeg skulle ha manus som skulle leses lett tilgjengelig. Jeg hadde på toppen av alt en liten videomikser der jeg kunne fade inn og ut scener. En tekstemaskin skulle også aktiveres når tiden var inne. Og hvis bare én av disse operasjonen gikk galt var det bare å begynne på nytt. Men du verden så gøy det var de gangene det gikk greit!

Trives som ensom filmulv

–Jeg jobber vanligvis bak kameraet, men som Samleren viser er jeg gjerne med foran også om det er nødvendig. Jeg er nok en etter hvert blitt en «ensom ulv», noe jeg egentlig trives med. Mulig det er litt egoistisk, men når jeg først har en idé i hodet er den ofte så klar at jeg har vanskelig for å involvere andre – som kanskje vil forandre noe. Sikkert helt på trynet, men det er nå slik jeg som regel jobber.

Henter tilbakemeldinger fra filmvisning og konkurranser

–Jeg liker godt å vise filmen for andre hvis det er noen som vil se dem. Konkurranser er kjekt og nyttig. Da får jeg objektive tilbakemeldinger, og disse forsøker jeg så godt jeg kan å ha i bakhodet når jeg lager neste film. Jeg har vært med i en del konkurranser gjennom Stavanger Videoklubb, NM for amatører, og for en tid tilbake fikk en av filmene mine hederlig omtale i en UNICA-konkurranse. Det inspirerer!

Dokumentarfilm – å vise det interessante i det trivielle – er spesielt givende

–Jeg liker godt å lage dokumentarfilmer – kanskje ispedd litt humor, menneskelighet og stemning. Og sist, men ikke minst: nærbilder. Nærbilder gjør seg alltid på film.

I 2012/2013 laget jeg en dokumentarfilm i forbindelse med utbyggingen av Bore kirke, der jeg tidligere var klokker. Da fikk jeg med meg litt fra forberedelsen av prosjektet, en god del av selve utbyggingen og til slutt innvielsen. Da hadde jeg 10—12 timer med film som skulle settes sammen til en kortversjon på et kvarter til allmenn visning, og en fullversjon på en time for de som hadde vært involvert i byggingen. Denne filmen ble vist i kirka for både administrativt personell og ikke minst håndverkerne, som satte stor pris på at selve den tekniske biten var hovedelementet i filmen. Det var en fryd å filme byggeprosessen, ikke minst på grunn av den gode mottakelsen jeg fikk av håndverkerne. Jeg gikk rundt med kamera to—tre ganger i uka og filmet høyt og lavt. Ingen protester. Jeg oppdaget også mange utrolig flotte motiv der sagflisen levde sitt eget liv i motlys, nærbilde av maskinen der rørleggerne laget gjenger og metallsponen krøllet seg i prosessen, vanskelige søyler skulle fjernes med «svette, blod og tårer», og sterke menn som slet høylydt da de løftet ubegripelig tunge bjelker på plass. Jobbing på taket i kulde og blest. Joda, det er nok den kjekkeste filmingen jeg har vært med på. Imidlertid var det veldig tungt å «kill darlings» under redigeringen!

Dersom jeg skal sette en slags overskrift på de filmene jeg liker å lage kan det være å lage en film om noe som ikke er så spesielt, kanskje noe dagligdags som ikke blir lagt merke til. Filmen må da være vinklet på en måte som gjør at de som i utgangspunktet ikke bryr seg om temaet likevel ser filmen og får et lite glimt inn i en verden de ikke kjenner.

Higer ikke etter det siste av utstyr

Jeg bruker et SONY HVR Z1 E kamera, som nok strengt tatt er gått ut på dato. Det er med tape, og siden jeg liker å lagre opptakene på tape fungerer det utmerket. Redigeringen skjer i en sju år gammel iMac og redigeringssystemet er Final Cut Express som sist ble oppdatert i 2008. Jeg er en årgangsmann som bruker årgangsutstyr – det passer meg fint. Foreløpig!

Finner inspirasjon i lokalklubben

–Stavanger Videoklubb i mange år har vært en stor inspirasjonskilde for min filmaktivitet. Her treffer jeg mennesker med samme interesse, og vi kan utveksle erfaringer, filmer og nyttig teknisk informasjon. Ikke minst er det sosiale miljøet i klubben veldig trivelig!

Jeg må ærlig innrømme at jeg ser lite på det som kalles høyverdig film. Jeg har en liten hjemmekino i kjelleren – med projektor, surroundlyd og det hele – men der går det mye i James Bond, Jason Bourne og den slags. Ikke si det til noen. 🙂

Imidlertid har jeg sansen for Oliver Stone. Serien hans The Untold History of the United States har jeg sett noen ganger! Han regisserte jo også Platoon – etter mitt syn den mest realistiske spillefilmen fra krigen i Vietnam.

Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg gjerne laget en film fra USA med overskriften Kontrastenes og galskapenes land. Da kunne jeg veldig godt tenkt å hatt med meg Oliver Stone og kanskje Michael Moore. De kunne helt sikkert vært et spennende par som kunne ledet meg til ytterpunktene i USA.

Kombinasjon av hobbyer gir grunnlag for nytt prosjekt

–For tiden holder jeg på med en film om Hi Fi-utstyr og om det å lytte til musikk, og ikke bare høre på. Jeg har siden slutten av 1960-tallet vært hekta på god lydgjengivelse og har endelig fått anledning til å anskaffe meg drømmeanlegget. Jeg hører veldig mye på musikk, og hvis jeg kan få øynene opp hos andre slik at de også kan nyte musikk med god gjengivelse i stedet for bare gjennom ørepropper, så har faktisk filmen gledet noen etter at de har sett den. Utopi? Jada, men det er lov å håpe.