En dag i Norge i Olavsgruva 

Samarbeidet mellom fotoklubbene i Fjellregionen fungerer utmerket. Fotoklubbene i Alvdal og Vingelen har i lengre tid hatt et tett samarbeid med noen felles aktiviteter og medlemmene kan også delta på medlemsmøtene i hverandres klubber. Nå er også Bergstaden fotoklubb på Røros involvert i et samarbeid med felles fototurer. Forrige gang var Bergstadens medlemmer med Alvdal fotoklubb på tur til Jutulhogget, og på fotografiets dag ble Alvdølene invitert til en lukket omvisning i Olavsgruva. 

Rørosmuseet hadde ordnet med en særdeles dyktig guide, Fridtjof Medhus, som har guiding og informasjonsarbeid som sin faste jobb. Før vi fikk entre gruva ble vi gjort kjent med sikkerhetsreglene, og fikk utlevert hjelm. Noen steder var gruvegangen såpass lav at vi stanget opp i taket, eller «hengen» som det heter på gruvespråket. 

I 333 år var det gruvedrift i Rørosområdet, men den er nå avviklet. Men gruvegangene, som det er svært mange av, blir jo ikke borte av den grunn, og gruvehistoria er vel verdt å ta vare på og ikke minst formidle til framtidige generasjoner. 

Olavsgruva er ganske unik da den inneholder tydelige spor etter tidlig gruvedrift basert på fyrsetting. Da var det bare manuelt arbeid, og arbeidslyset bestod av brennende fakler. Både fyrsettingen og faklene avgav jo røyk som hele tiden lå som et røykteppe oppunder «hengen». Etter hvert ble faklene byttet ut med karbidlykter. 

I mer moderne tider ble det ført elektrisk strøm til gruva, som gjorde det mulig å benytte luftdrevne boremaskiner og sprengstoff. Karbidlykta ble byttet ut med oppladbare lamper som ble montert på hjelmene.  

Med strømmen kom også skinnegang og tog inn i gruva, og malmen ble fraktet opp med heis og transportbånd, og deretter opp i kibbene på taubanen som fraktet malmen videre til smeltehytta på Røros. Slagghaugene er rester etter smeltedrifta på Røros. 

 

Circumferensen 

Gamle Storwartz, eller Alter Berg, som ligger like i nærheten av Olavsgruva, ble påbegynt i 1645 og sentrum for den såkalte circumferensen. Storwartzfeltet ble det viktigste gruveområdet for Røros kobberverk gjennom dets historie. Innafor en sirkel med sentrum i Gamle Storwartz og med en radius på 4 gamle norske mil (45,18 km) fikk kobberverket rettighetene til alle mineraler, skoger og vassdrag. Tilgjengelig arbeidskraft hørte også med til privilegiene.  

Folk ble pålagt å arbeide for verket «uden Undskyldning, dog for billig Betaling». Ifølge guiden betød «billig Betaling» i denne forbindelse det samme som rimelig betaling. 

Bergstaden Røros med gruvene og kulturlandskapet rundt er i dag et vernet kulturminne som også er klassifisert som verdensarv. Før gruvedriften startet bodde det svært få i Rørosområdet som på den tida ble brukt av sørsamene. Gruvedriften førte til stor tilflytting i og med at det der var arbeid å få, og bergstaden Røros ble etter hvert til. Ved Nordgruvene var det drift fram til 1977 da kobberverket ble nedlagt.  

Kilde: https://verdensarvenroros.no/cicrumferensen-historisk?kp_id=44:151:5289  

Vår vandring gjennom gruva gikk i hovedsak gjennom turistløypa, men med noen utvidelser noen plasser. Gruvegangene var for så vidt greie å ta seg fram gjennom, og de var opplyst hele veien. Noen steder var det spektakulære farger på berget og der var det satt opp lyskastere. 

I den nyeste delen av gruva var det noen steder stor takhøyde, og det var til og med rigget opp en konsertsal. Scenelysene var montert fast, og så vidt jeg forstod så var det stort sett akustiske instrumenter som var brukt på stedet. Konsertene pleier å være ganske korte i og med at det tar mye tid å få publikum både til og fra konsertsalen. 

Guiden vår beviste med sang at det var glimrende akustikk inne i konsertsalen. 

I og med at Olavsgruva har vært i drift i veldig mange år, har det av forskjellige grunner vært perioder uten drift. Det kan ha vært markedet som ikke har gitt grunnlag for videre drift, eller at forkastninger i berget har gjort det vanskelig å finne igjen den drivverdige åra som plutselig tok slutt. Slik leting kunne av og til ta flere år før man kom videre. I disse periodene kunne gruva bli fylt med vann, som måtte pumpes ut før man kunne starte opp igjen. Også i dag lenses vannet ned i et reservoar der det samles før det pumpes ut når nivået er passe høyt. 

På vår vandring var vi innom både pauserom, ei bu der lampene ble ladet mellom arbeidsøktene og et velutstyrt mekanisk verksted som fortsatt var i drift i forbindelse med vedlikehold av gruva.  

Vel ute igjen ble det også en tur bortom heishuset og taubanestasjonen der malmen ble lastet over i kibbene før taubanen brakte den til Røros til videre bearbeiding. 

I og med at vi fikk en tur som var lagt opp spesielt for oss fikk bruke den tida vi ville til å ta de bildene vi ønsket. Det ble veldig mange bilder på minnekortet. Belysningen var såpass bra at ISO 3200 og tidvis 1600 var tilstrekkelig for å få skarpe bilder. Noen av de beste bildene er oversendt til Rørosmuseet til bruk i deres markedsføring som takk for en særdeles minnerik tur på fotografiets dag. 

Om skribenten

Håkon Trønnes

Medlem i Vingelen Fotoklubb.

Legg igjen kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

RSS SISTE FRA NSFF.NO

Medeier Norsk Natufotofestival

Norsk Naturfotofestival

Nordiske fotoorganisasjoner

Nordic Society of Photography (NFFF) Norsk fotohistorisk forening Fellesorganisasjonen Foto-Norge Selskabet for Dansk Fotografi (SDF) Suomen Kameraseurojen Litto Ry (SKsl) Riksförbundet Svensk Fotografi (RSF)

RSS NFFF (nordic.photo )