Blueberries stilleben, bak kulissene

Det å lage dette bildet ble mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Selv om komposisjonen er kjent fra kunsthistorien, tok det allikevel tre drøye timer å komme i mål — og 204 eksponeringer, for å være helt nøyaktig. Utfordringene er spesielt i hensyn på lys, men det skulle også vise seg at det å få bildet helt skarpt heller ikke skulle være helt enkelt. Lyskilden er ett stykk Rotolight AEOS LED-lys.

Komposisjonen er enkel: tre bær ligger i en skje og tre bær ligger fordelt diagonalt gjennom bildeflaten. Skjeen er plassert vertikalt i senter av bildet der den fungerer som en visuell støtte blant bærene i tilsynelatende uro. Selve skjeen som bærene ligger i er en nypusset sølvskje. Denne er hengt opp i skaftet med en tynn snor som går opp i taklampa. Jeg prøvde først å støtte den opp fra undersiden med en tynn bit av akryl, men denne kastet såpass mye skygger at den ikke kunne brukes. Blåbærene ble deretter lagt ut med stor presisjon med tanke på komposisjon og hvilke som skulle være i fokusplanet. Det skal svært lite til før komposisjonen ikke fungerer visuelt, så her er det presisjonsarbeid med pinsett som gjelder.

Da alle elementene var på plass begynte oppsettet med belysning. Jeg har lagt ved noen skisser som viser hovedelementene, altså én lyskilde og to reflektorer av hvitt papir. Lyskilden ligger nesten flatt på bordet slik at det kun er kantlyset som direkte belyser skje og bær. På den måten sikrer jeg myk skygge og et helt jevnt forsiktig høylys. Det var også den beste plasseringen for å fremheve høylyset på høyre side av skjeen. På motsatt side av lyset står det en stor hvit papplate som fungerer som reflektor, og som skaper høylyset på den andre siden av skjeen. I tillegg hjelper den store reflektoren med på å sende tilbake inderekte lys som løfter skyggene noe. Reflektor nummer to, som også er en hvit pappskive, er plassert mellom objektiv og skje for å sende inderekte lys fra fremsiden. Dette fremhever konturen på skje i tillegg til å lysne bæra som ligger i skjeen.

AEOS er et relativt kraftig LED-lys beregnet for kontinuerlig drift. I tillegg har det en blits-funksjon som øker utgangsstyrken med over det dobbelte. Denne gangen ville jeg prøve det som fastlys. Siden jeg valgte å ikke peke lyset rett mot objektet blir effektiv lysstyrke veldig liten, så her er styrken satt til maksimalt — som tilsvarer 5750 lux. Fargetemperatur er 4400K. Med blender f/6.8 og ISO100 endte jeg på en lukkertid på krevende 1/60 sekund. Blendervalget f/6.8 er valgt da det gir den fineste overgangen fra skarpt til uskarpt område.

Nå skal det sies at jeg generelt mener det er viktig (for denne type bilder) at det som er i fokus skal være dønn skarpt. Ikke nesten. Objektivet som er brukt er det aldeles glitrende Leica Summarit 120 CS på en velbrukt Leica S, noe som skal gi de beste forutsetninger for skarpe bilder. Men, prøvebildene ble ikke skarpe. På Leica S fungerer selvutløseren som om man skulle brukt speillås-funksjonen samtidig. Altså åpner speilet seg når man trykker utløserknappen og etter to sekunder åpner gardin for eksponering og speil og gardin lukkes samtidig når eksponering er ferdig. På denne måten minimeres vibrasjonene fra mekanikken til et absolutt minimum.

Men, skarpe bilder fikk jeg ikke. Bildene er tatt innendørs, på et tregulv der vibrasjoner transporteres i stor grad fra rom til rom. Derfor var jeg også nøye med å stå helt stille, men det viste seg at de små vibrasjonene fra varmepumpa forplantet seg til både stativ og bord — de knivskarpe bildene kom først når denne ble slått av.

Det ferdige bildet har fått litt mer høylys og en mørkere bakgrunn i redigeringen. Noe sensorstøv har også blitt fjernet.