Portrett: Randi Landsfeldt, direktemedlem
Randi Landsfeldt er en av de flittigste deltagerne i facebookgruppa «Bildegalleri», der man kan vise frem bildene sine til andre NSFF-medlemmer. Randi er direktemedlem; det vil si at hun ikke er med i noen fotoklubb men allikevel har ønsket å bli med i NSFF.
Jeg er 44 år, født og oppvokst i Danmark, men flyttet til Norge etter videregående for å gå på folkehøyskole. Deretter ble det Universitetet i Oslo og en Cand Mag i Folkloristikk. Etter det har jeg blitt i Norge. Jeg bodde mange år i Oslo, men nå har jeg flyttet til Valnesfjord i Nord-Norge sammen med min mann og to Parson Russell terriere. For tiden er jeg hjemmeværende og har god tid til å fotografere.
På hobbybasis har jeg fotografert mesteparten av mitt voksne liv. I den senere tid har jeg fått lyst til å gjøre noe mer ut av det – ja, kanskje også gjøre det til levebrød – men foreløpig er det kun en kjær hobby.
Å få arbeide med den kreative siden av meg har alltid vært viktig. Ved siden av å fotografere liker jeg også å skrive, særlig dikt, og jeg liker å brodere.
Inspireres av roen i naturen
Jeg er mye ute i naturen, og da har jeg alltid kameraet med. Jeg tiltrekkes av det varsomme og stille livet som eksisterer utenfor hverdagens jag og travelhet. Der finnes det noe ekte og opprinnelig som vi ofte ikke får med oss, eller glemmer av – som jeg forsøker å få med i bildene mine.
Jeg liker å ta poetiske bilder. Fortelle historier fra en annen verden.
Jeg fascineres av det abstrakte, slørete, uskarpe bildet. Det bildet som man undres over. Fra en verden litt på sida av den virkelige verden.
Jeg tar bildet og bruker en del på å redigere det, for å få frem den historien; den verdenen jeg har lyst til å vise.
Jeg blir nok aldri en portrett-fotograf; jeg synes det blir for skummelt når mennesker kommer for tett på. Jeg kommer for tett på dem, og de kommer for tett på meg.
Ønsker å formidle mer enn det rent visuelle
Det er mange ting som påvirker hvordan jeg arbeider med bildene mine. Andre fotografers bilder er selvsagt en inspirasjon – men også malerkunst, litteratur, poesi, film og musikk. Uansett: om det er et fotografi, et malt bilde eller et musikkstykke, så handler det om å formidle noe fra en virkelighet der språket kommer til kort.
Temple Grandin, som er autist, sa engang om seg selv:
”I’m a visual thinker, not a language based thinker. My mind is like Google images.”
Jeg er nok der, jeg også. Det er enklere for meg å forholde meg til bilder enn til språk – særlig når det gjelder å uttrykke meg kreativt, men med bildene mine forsøker jeg å formidle noe mer enn bare visuelle inntrykk.
Et eksempel på et bilde som er viktig for meg er Caspar David Friedrichs ”The Monk by the Sea”.
Fotograferer helst i eget selskap
Jeg har med kameraet når jeg er ute på tur sammen med hundene. Å bare ha hundene og av og til ektemannen min med når jeg fotograferer, passer meg veldig godt; jeg er litt sånn at jeg trenger å være alene når jeg skal gjøre noe kreativt. Jeg kan fort bli forstyrret av andre mennesker. Jeg har ikke noe filter, så jo mindre greier som foregår rundt meg jo bedre. Sånn er det med meg. 🙂
Men jeg deler gjerne bildene mine med andre, og har en Facebook-side jeg kaller ”Randiland Foto”. I tillegg prøver jeg å bygge opp en portfolio på www.randilandsfeldt.net.
Å formidle en historie er viktigere enn å ta et «korrekt» bilde
Det er mange bra fotografer gjennom tidene som inspirerer meg, men det er gjerne bildene jeg blir inspirert av, mer enn fotografen. Jeg har stor sans for de første som tok i bruk kameraet; de brukte kameraet på en uhøytidelig måte – nesten som et leketøy. Man Ray er en av disse som jeg liker godt. Men jeg liker også fotografer som prøver å fortelle historier, slik som Kåre Kivijärvi; jeg tror at for ham var det å berette om menneskenes skjebner og liv minst like viktig som det å ta bilder.
Hvem ville du invitert med på fototur?
Jeg tror ikke jeg ville hatt en annen fotograf med på tur. Jeg har for dårlig selvtillit til det. Jeg ville nok ikke fått til å ta bilder selv. Dessuten, som jeg nevnte over, så trenger jeg alenetid som fotograf for å være fullt konsentrert om det jeg holder på med. Men en fototur – uten medfølgende fotograf – kunne gjerne gått til et sted med mye historikk, slik som en fraflyttet husmannsplass.
Hvordan tenker du om fremtiden din som fotograf?
Målet mitt/ambisjonene mine er i første omgang et lite bokprosjekt jeg har lyst til å få til. En poetisk bok som kombinerer bilder og dikt. Det er noe jeg holder på med nå.
Utenom det er det en drøm å få til en utstilling, og etter hvert kanskje kunne leve (mer eller mindre) av kunsten min, og bare få fortsette med poetisk fotografi.
