I FJELLHEIMEN

Tekst&foto: Frank Egil Reise

Ei furu står i skrinne jord.

Vridd men viljesterk og trassig.

Sol og storm har formet den.

Den har stått der i sin ensomhet

i mangfoldige år

men furua har alltid visst

at det finnes lys bakom natten.

Den har hørt på suset i myrulla

mens de vinket i vinden

og bekken har klukket sin armod sang

og en gang ulte ulven slik

at selv furua fikk seg en støkk.

Forbi har storelgen gått

med ett mildt og kjærlig blikk

på søk etter sin make.

Og ravnen har flydd lystig forbi

for det hadde vært jegere på disse kanter.

På skogstjernet like ved

har storlommen hatt sitt reir

og i natteskyggen har kattugla ropt

sitt varsku «kle-vitt».

Furua har opplevd både storm

og mangt ett kaldt vindkast

men også sett hvordan

hvitveisen har lyst opp.

Den har sett mang en

eldrød kveldssol sige ned

over fjellkanten

mens orrfugl har sittet

så sart på dens gamle greiner.

I sin tid har den sett bøling

til seters gå med budeia

og den har kjent eimen

av bålkos og brente pølser.

Kanskje furua har tenkt

at hver en liten ting

har vært verdifull.

Dens største skrekk var øksa

men den står jo enda.

Den vet dens dag vil komme

men den har spredd sine frø

og slik vil livets gang gå videre.