Gatefoto er gøy, dere!
Man må ikke ha med mennesker i gatefotografering, selv om det er det vanligste. Det er motivet i et miljø som teller.
Gatefotografering krever selvtillit, men det aller viktigste er å ha det gøy. Man er ikke nødt til noe. Du må ikke ta slike fantastiske, nære fotografier av en av «livets utstøtte» første gangen du prøver. Kanskje blir det bare en rygg eller flere rygger – OK, da, veldig mange rygger – i begynnelsen. Jeg har begynt å like rygger. Omfavn rygger. Det er historien som teller.
Det er fascinerende at flere kan ta bilder fra samme sted på samme tidspunkt og fotografiene sjelden blir like. Samtidig heier jeg mest på dem som bryter regler og kanskje dropper det pretensiøse her og det sort-hvite der. Spesielt innen gatefotografering mener jeg at å bryte regler er mye av poenget. Humor er også gøy. Wikipedia har en ganske grei innføring i temaet. Les, lær og gjør så din egen greie.
Det må ikke være spektakulært eller fra den andre siden av jordkloden. Det du ser i ditt nærområde og kanskje tenker er for kjedelig eller vanlig til å dele, kan fort være akkurat det jeg i Oslo synes er spennende og interessant!
Gatefoto kan jo også være viktige tidsbilder. Selv om mange av oss kanskje ser mest etter det unike, det uvanlige å rette kameraet mot, så er det helt OK å skildre det dagligdagse. I 2017 ser vi noe helt annet i disse bildene fra 1890-tallet enn mannen som gikk der i gatene og tok bilder i smug av sine samtidige.
Så blir du med i NM? Jeg ønsker å bli inspirert av akkurat deg.
