10 tips til bedre film

Ja, faktisk! Selv en reisefilm eller en bursdagsfilm kan løftes mange hakk, om du forbereder deg mentalt. Skriv noen notater på forhånd om hvilke aktiviteter, steder og opplevelser du ønsker å fortelle om. Om det ikke blir akkurat som planlagt, kan du være sikker på at du stiller bedre forberedt til å håndtere endringene når du har sett for deg om filmen foregår i mørke, i en travel restaurant, i et begrenset rom eller ombord i en båt…

Er filmen mulig å planlegge, helt og holdent, bør du systematisere dine tanker, skrive et manus og finne steder med en viss karakter der filmingen skal skje. Celtx er gratis programvare for PC og Mac som hjelper deg til å strukturere tankene dine, definere opptakssteder, beskrive personer som skal delta i filmen og gjenstander (props) som med fordel kan benyttes for å fargelegge bilder og situasjoner. Den viktigste grunnen til å planlegge er at du blir sikrere selv, men om du skal samarbeide med andre er det viktig å ha en felles forståelse av hva dere ønsker å oppnå. Da blir forhåndsplanlegging av manus, scenebeskrivelser, replikker, kommentarstemmen og beskrivelsen av handlingene utrolig nyttig.

Celtx skjermbilde

Se for deg rulleteksten på en spillefilm; hvor mange er ikke involvert? Tenk hvilken kommunikasjonsjobb som ligger bak en filmproduksjon, for å få folk til å dra i samme retning. Selv om dere bare er tre som skal lage en film sammen, så er det behov for å få tankene ut av hodet og ned i notater og på skisser.

Det er en god idé at filmen får en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Og begynnelsen må gjerne være et anslag; som overrasker og setter tonen for det som kommer. Neste gang du ser en film, eller en TV serie; legg merke til starten. Hva gjør at du blir nysgjerrig og vil se mer? Tenk gjennom hva som er unikt med din historie og hvordan du kan overraske og fange interessen. Gir du filmen en bra start åpner du for å kunne fortelle mer i detalj – det filmen virkelig handler om. Hvilken tone ønsker du å slå an med? Passer det til som kommer etterpå? Husk at du skal avslutte filmen også og at vi gjerne ser en sympatisk og logisk konklusjon på det vi har sett.

Historiefortelling er litt matematikk også: Det er et mønster som repeteres! For hver nye scene kreves det også en start, en midtdel og en avslutning, slik at det blir logisk for seeren. Mange små byggeklosser utgjør en komplett film.

Vi leser gjerne i fagbøker at man skal etablere nye scener med et oversiktsbilde. Deretter gå tettere inn på personer og detaljer når seeren skjønner «hvor vi er». Moderne kamerateknikk gjør ofte det motsatte; starter med en overraskende detalj, eller et lydbilde, og viser etter hvert (reveal) mer og mer av hva som foregår, slik at nysgjerrigheten fanges og interessen opprettholdes.

En praktisk måte å sette sammen en film på er å grovredigere innholdet, slik at filmperlene og de viktigste scenene blir lagt opp i en naturlig rekkefølge. Deretter setter du deg ned og skriver ned historien slik du ønsker å fortelle den, og uten å tenke for mye på bildene. Når historien er fortalt effektivt – på en engasjerende måte, gjerne som kommentarstemme – henter du fram den grovredigerte filmen og plasserer historien over. Da skjønner du hvilke scener som må klippes bort og hvilke som støtter fortellingen din.

Se for deg et overvåkingskamera. Det viser samme utsnitt hele tiden, og skjer det noe må politi eller huseier inn og studere bildene i etterkant; zoome og finne hvor i bildet ting skjer. Kan du tenke deg noe mer kjedelig for din film enn at du har lange, trauste scener med få bildeutsnitt?

Det motsatte ser du på MTV: Bildene skifter så ofte, og hurtig, at du knapt ser hva som skjer. Fortellingen kan være enkel, fordi vi lar oss fascinere av dans, kostymer, vakre mennesker, mote, instrumenter og effekter.

Din film må havne innimellom der et sted; gutten som leker i sandkassen, uten å legge merke til fotografen… Nærbilde av gravemaskinen og den lille hånden, ansiktet som er fokusert og utstøter motorlyder, nærbilde av bevegelsen når krabaten løfter inn lastebilen som hører til. Ja, denne 20-sekunders scenen kunne vært tatt opp fra én kameraposisjon, men blir ti ganger bedre med 5 bildevinkler av samme hendelsen. For å få til det, måtte du enten bruke flere kameraer, som ser samme hendelse fra flere vinkler – eller du må bruke tålmodighet og filme fra flere vinkler, over tid, og sette disse sammen til en konstruert hendelse.

Kameraintervju

En annen kjent teknikk er at om du filmer en person som snakker, så får du antakeligvis behov for å kutte i framførelsen. Har du filmet alt fra én posisjon vil du få såkalte «jump cuts» mellom bildet fra forrige klipp til det neste, der personen har forandret posisjon og ansiktsuttrykk siden forrige klipp. Løsningen er, som vi ser på intervjuer i TV; man har reservebilder som legges over kuttene. Det kan være et oversiktsbilde fra avstand, der man ikke så lett ser detaljer i ansiktene, eller nærbilder av hender som beveger seg, intervjueren som smiler og nikker etc.

Poenget er at om du ønsker å fortelle med film så trenger du å variere bildeutsnitt og vinkler – og så bør du ha en rekke «reservesnutter» som hjelper å fortelle historien, og bygge over ufinheter i redigeringen. Det som antakeligvis redder deg, uansett, er om du har eget lydopptak som kan binde sammen alle bildene og gi inntrykk av hendelser i sanntid. (Mer om dette i et av de andre tipsene.)

Vi advarte i begynnelsen; en filmfotograf må kunne ha mange tanker i hodet, samtidig! En av tankene må dreie seg om lyset, som maler bildene for kameraet. Lyssetting er vel å regne som eget fag? Hva MÅ vi vite? Det viktigste er å kunne hvitbalansere kameraet ditt før opptak. Du må fortelle kameraet om lyset har dagslysets egenskaper, eller om du filmer i innelys. Får du det feil blir bildene enten veldig blå eller altfor gule.

Sjekk hvordan du justerer hvitbalansen på ditt kamera, og ta med deg et hvitt ark som du holder foran linsen i det lyset du skal filme i. Når du registrerer fargebalansen – med kameraets knapp for dette – vet kameraet at det «ser på rent hvitt», og bildene dine blir mest mulig naturtro. Det finnes triks for å lure kameraet til å gjengi fargene litt varmere (gulere) etc., f.eks. ved å holde warmcard – i stedet for hvitt – foran linsen mens du kalibrerer. Filmene dine vil uansett bli mye finere om du justerer for temperaturen lyset avgir.

Nest etter hvitbalanse da? Vel, det er viktig at eksponeringen blir OK. Ikke for mørkt og ikke for lyst. I de ytterste endene av skalaen må du enten bruke ND-filter (neutral density) for å redusere lyset på solrike dager, eller bruke gain-knappen for kunstig å øke lysfølsomheten i mørket. Prisen for å «se i mørket» er mer grovkornede bilder. Ikke minst på grunn av lyssterke fotoapparater som man også kan filme med er grensen for hva som går an endret til det bedre. Legg merke til alle de nydelige filmene, opptatt i mørke situasjoner, som florerer på YouTube og Vimeo.

Men egentlig er det aller viktigste å bruke lyset slik det er; f.eks ved å filme i den gylne timen før solen går ned. Dette gir et naturlig, mykt og gyllent lys som får mennesker til å se fantastiske ut. Alternativt kan man også forbedre lyset ved å bruke lamper og reflektorer. Med dagens lyssterke kameraer kan du få god effekt av å bruke et lite kameralys som lyser opp det aller nærmeste du filmer, eller en større lampe på et stativ – hevet litt over det som skal filmes. Har du med deg en lampe og en reflektor kan du belyse ansikter på den ene siden, og ta bort skygger – med refleksjon fra samme lampen – via reflektor på motsatt side.

Etter hvert kan dagens kameraer også håndtere større nyanser i bildene. Det vil si at i stedet for å se sort, så ser vi gråtoner og duse farger – eller vi ser tegninger av skyene mot den blå himmelen, selv om himmelen er svært lys. Større sensorer (bildebrikker) i kameraene betyr større nyanser i bildene dine, og med dagens flotte TV-skjermer gleder vi oss over kvalitetsbedringen.

Det er vi vel enige om? Men hvordan får du god lyd i filmen din? Det første du må tenke på er at kameramikrofonen kun kan brukes til å fange opp lydatmosfæren. Også kameramikrofonene er blitt veldig mye bedre, men regelen som gjelder er at du må bruke løse mikrofoner som plasseres så nær lydkilden som mulig. Dette gjelder spesielt for å fange opp stemmer på en naturlig måte. Bruker du kameramikrofonen får du gjerne romklang eller sus som ødelegger klarheten i stemmen.

Hvis du ikke kan plassere løse mikrofoner rundt forbi kan du enten bruke trådløs mikrofon, eller retningsstyrt mikrofon på kameraet. Sistnevnte klarer å hente inn god lyd når kilden ligger rett foran der linsen peker. Du kan få brukbar lyd på inntil 5 meters avstand.

Du kan gjerne bruke kameramikrofonen, men da mest for å kunne synkronisere inn bedre lyd i redigeringen, senere. Dersom du har tatt opp «kvalitetslyd» med egen opptaker tilknyttet kvalitetsmikrofon plassert nær lydkilden, er det dette opptaket du synkroniserer mot de fine bildene dine, slik at det blir kvalitet over både lyd og bilde.

Har du først skaffet deg en egen lydopptaker kan du bruke den til å ta opp lyd fra omgivelsene; fuglesang, elva som bruser, trafikkbildet etc. Du får da et konstant lydbilde som du kan benytte under redigeringen, f.eks. der det ikke er kommentarstemme. Stoler du alene på kameralyden vil du høre at den varierer ettersom du peker linsa – og mikrofonen – vekk fra lydkilden.

Kamera med mikrofon

Du kan like godt ta hensyn til to viktige ting til: vindsus og kameraets lydautomatikk. Vindsus ødelegger lydopptakene. Så om du er seriøs med filmarbeidet ditt, bør du anskaffe labbetuss (dead cat) til mikrofonen. Helst også et oppheng («gummistrikker»), slik at mikrofonen unngår å fange opp slag og gnisselyder. Det er utrolig hva selv en dårlig mikrofon klarer å fange opp av ulyder.

Og som om ikke dette blir komplisert nok, bør du lære deg de manuelle lydinnstillingene på kameraet ditt. Da får du et jevnt lydbilde. Kanskje får du en topp, eller to, som ikke er så bra. Alternativet; autoopptak av lyden, er imidlertid verre. Du har sikkert hørt lydopptak der kvaliteten forringes voldsomt når kameraet forsterker stillelyden til et sus, og demper naturlige, høye lyder som latter, applaus eller skudd i natten til det ugjenkjennelige. Det blir et dårligere alternativ enn manuell, konstant lydvolum.

Den proffe måten å løse problemet på er å stille lydkanalene manuelt, og med en av dem satt litt lavere i sensitivitet. Hvis det da kommer et «lydanfall», kan man redde lyden, ved å bruke den laveste kanalen. Som kjent er det utrolig vanskelig (umulig) å redde lyd som er tatt opp der nåla går i rødt. Lydbildet sprenges. Det er ubehagelig å lytte til.

Folk som er seriøse når det gjelder lyd er sett ute med lommeopptakerne sine; når som helst og hvor som helst. De «sampler» lyder og bygger opp arkiver. Redigeringsprogrammene som vi bruker inneholder ofte et lydarkiv. Der finner du bystøy, applaus, gråt, skrik, fottrinn, latter etc. Bruk disse effektene for å skape et mer interessant lydbilde.

Kamera med mikrofon

Du kan også få musikkarkiver som du fritt kan bruke i filmene dine. Noen kan også levere ønsket musikkstykke tilpasset din filmsekvens, enten den er 1 min 30 sek, eller 47 sek. Programmet bygger og tilpasser valgt musikkstykke til din film. Musikken starter og slutter akkurat der du ønsker det! Sjekk f.eks. SmartSound. Lyden er utrolig viktig for opplevelsen!

Bruk stativ så ofte du kan. Dønn stabile bilder er en fryd å se på. Du nyter blomstene som vaier i vinden, mennesker som passerer… Har du først prøvd det, ser du at stabile bilder blir et kvalitetsmerke på filmene dine. Skaff deg et «litt for kostbart» stativ med kvalitetshode (fluid head) for filming. Dette vil du ha igjen for når du f.eks. starter en bevegelse, horisontalt eller vertikalt (pan & tilt). Med et godt kamerahode blir starten på bevegelsen myk, og det samme når du stopper bevegelsen.

Har du ikke stativet med deg, må du stabilisere kameraet (og deg) med å lene deg mot vegger, eller plassere kameraet på store steiner eller gjerdestolper. En nødutveg for å få mest mulig stabile bilder er å holde kameraet med begge hender, med albuene fast inn mot magen. Dette gir bra stabilitet.

Når det er slått fast, må vi jo være enige om at noen av de flotteste scenene vi ser i filmer, er der kameraet har en kontrollert sidevegs bevgelse, som følger bevegelsen til det vi filmer. Da brukes ofte en dolly. Har du brukt dolly en gang, får du lyst å bruke den mer! Dette er utstyr filmklubben gjerne kan kjøpe til felles avbenyttelse. Det britiske firmaet Hague har en særdeles rimelig variant der det brukes vanlige 40 mm PVC-rør som skinnegang.

Ulempen med dolly, er at man må plassere ut skinnegang og bruke noe tid. Derfor kan et godt alternativ være å bruke en eller annen form for kamerastabilisering, der du selv kan bevege deg sammen med kameraet så kontrollert som mulig. Utstyret kan være astronomisk kostbart dersom du skal kunne løpe samtidig som bildene flyter stabilt… Fra klubbhold kan du bli kjent med fullt brukbare løsninger til «noen lapper». Klarer du å stabilisere 70-80 % vil redigeringsprogrammet ditt gjerne ta resten, slik at du får interessante bilder i bevegelse uten at de ender opp som filmens svakeste scener. Hensikten var jo å gjøre dem mest mulig spennende, slik at filmen din fikk ekstra kvaliteter.

Det er ikke gøy å filme dersom ditt reisefølge ønsker deg dit pepperen gror, eller de overser deg. Og reisefilmen din blir ikke bra dersom de andre alltid går foran (du filmer dem alltid på veg til et eller annet sted, bakfra…).

Du må gjøre en avtale med dem. De må spille med. Til gjengjeld får de se en film der menneskene er blide, interesserte, nysgjerrige og viser seg fram fra sine beste sider!

Fortell om hvordan du ønsker at opptakene skal skje. Gi dem små oppgaver, som å holde mikrofoner eller en reflektor. Fortell at du må bruke litt tid, at de kanskje må gjøre ting en gang til – men når det er overstått skal du la kamera ligge.

Bevis at deres innsats var verdt bryderiet, ved å invitere på premiere med fynd og klem. Neste gang du tar fram kamera er de langt mer samarbeidsvillige – og kanskje like spent på den ferdig redigerte filmen som du?

Du kjenner det på kroppen; tusen ting å tenke på: hvitbalanse, lydnivå, gain, batterikapasitet og ledig plass på minnekortet? Er det 6 måneder siden sist du brukte utstyret sliter du, garantert!

For at du skal være frigjort til å fokusere på det som skjer foran kamera, må du raskt vite at du har kontroll over «leamikken».

Har du et DVD-sett som beskriver kameraets funksjoner? Eller instruksjonsfilm om lydopptak? Da bør du gå gjennom det, sammen med manualer og notater du laget forrige gang du slet. Det er så mye å tenke på at du bør repetere og skaffe deg innsikt nok til å «få roen», før første opptak skal skje.

Filmutstyr ved screen

Har du vært med på et betalt filmoppdrag noen gang? Da vil du erfare at de profesjonelle bruker mye mer tid enn deg når de forbereder sine opptak. Ikke bare bruker de omtanke og tid for å finne kameraplassering, lysets retning og optimale mikrofonplasseringer. De instruerer gjerne også menneskene som skal filmes om hvor de bør stå, bevege seg til etc. Tilsynelatende bruker de et hav av tid, men selve opptaket går ganske radig unna.

Helt til de ber om ny tagning. Gjerne fra en annen vinkel. Tiden går.

Erfaringen forteller dem at det er smart å være konsentrert. Få opptakene i boks, før de går videre. Sjekke lyd på opptak. Se til at bildene ble bra. At det ikke skjedde noe ut av hovedfokus, som ødelegger opptaket. De må vite at når de går derfra, så har de brukbart materiale med seg.

Rådet er: kos deg under opptak. Reduser stressnivået slik at du klarer å fullføre sjekklisten for batterinivå, lydnivå, riktig eksponering og hvitbalanse. Klarer du det, er sjansen for å kunne fokusere på å få best mulige bilder desto større.

Er du slik som den tidligere meg så satser du på noen få utvalgte filmprosjekter. Du gjør mest mulig selv («det er nok å holde greie på, om ikke andre skal blandes inn!») og kommer stort sett i havn. Erfaringen er at det ALLTID er noe du er litt misfornøyd med, men ditt publikum har fått mer og mer respekt.

Hvordan kan du sikre resultater, på et høyere nivå, oftere? Du har allerede lest det i headingen; du må øve for å bli mester. I sin enkleste form, er det kanskje slik at du lager en liten minifilm i ukene FØR ditt større filmprosjekt. Lag deg enn oppgave og gjennomfør den, slik at du tørrtrener på å bruke alt utstyr før det blir alvor. For å være konkret; dette er en oppgave du kan gjennomgå før neste filmprosjekt:

Du plasserer en venn/kollega i godstolen foran TV. På et sidebord plasserer du en kaffekopp, fylt med kaffe (utenfor bilderammen har du en kaffekanne, slik at du kan fylle på med kaffe ettersom opptakene skrider fram…). Fjernkontrollen har han i hånden. Du skal nå filme at han peker mot TV og skifter kanal. Ser litt på den. Drikker en slurk kaffe. Reiser seg og skrur av TV-en, før han setter seg i stolen og drikker en kopp til…

Dette skal du repetere 4 til 6 ganger. Hver gang står kamera i en annen posisjon og fanger opp hele hendelsen. Du må selv velge hvor kamera må stå for å fange opp: Oversiktsbilde der han sitter og når han går over til TV og skrur av. Nærbildet nå han tar opp kaffekoppen, eller velger en knapp på fjernkontrollen. Halvnært bilde når han løfter koppen til munnen. Bildet bakfra som viser hva TV-en viser ham – eller når kanalen skiftes…

Hvordan klarer du å gjennomføre dette, slik at det fortettes og spilles av på en naturlig måte? Du må fintenke på hvor du klipper (gjerne i bevegelse, slik at koppen tas opp nært, klippet kommer og bevegelsen avsluttes i annet kamera, når koppen ender opp mot ansiktet og kaffen drikkes).

Får du til dette har du lært masse om å variere bildevinkler, fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, skape variasjon og til og med få det til å se helt naturlig ut. Ja, du kunne gjennomført alt sett fra én kameravinkel, men det ville verken bli spennende å gjennomføre eller bli særlig severdig. Med 5-6 kameravinkler vil du se at dette er morsomt!

Har du anledning bør du ta treningen ett hakk videre, og delta i et filmprosjekt sammen med andre. Filmklubbene rundt omkring i Norge gjennomfører hvert år mange fellesprosjekter, der alle får være med å ta ansvar for hver sin bit. Det tar kanskje lenger tid enn om du gjorde alt selv, men du vil bli overrasket over den kollektive kompetansen: Ting som sies og gjøres i prosjektet. Utstyret som brukes. Teknikker du hadde glemt… Selv om du selv er den mest erfarne vil du lære mye &bdash; fordi du blir nødt til å forklare (og forstå) det som skal skje. Og er du på et mellomnivå, vil du lære en masse av spørsmålene som stilles og svarene som gis. Dessuten har slike fellesprosjekter en tendens til å fylles med utstyr og metoder som du ikke selv har inne.

Har du først deltatt i ett felles filmprosjekt og fått navnet ditt på rulleteksten, så er sjansene for at du ønsker å delta i flere fellesprosjekter ganske stor. Når du så skal gjøre et eget filmprosjekt igjen, kan jeg garantere at du føler deg sikrere og mer klar til å ta fatt!